Risans metode

Tekst: Marte Glanville, kommunikasjonsrådgiver i Kulturtanken

Kunst kan gi nye blikk på steder og starte samtaler og gi kunnskap om vanskelige og underkommuniserte temaer. Ikke minst kan den sette varige spor. I Nord-Norge har Kristin Risan vist vei.

I 1997 TROPPET EN DAME OPP på Nordnorsk kunstnersenter og sa: «Dere burde ha en som meg.» Freidig? Jo visst. Men 24 år senere har kunstpedagog Kristin Risan for lengst bevist sin verdi. Hun er et kraftsentrum innen samtidskunst for landets barn og unge, særlig i våre nordligste fylker. Det er uvisst hvor mange elever og barnehagebarn som har fått glede av hennes kunnskap og storstilte engasjement, men det ryktes om 120 000 møter, 600 DKS-produksjoner og 200 kunstnersamarbeid.

Rikdommen i å ha flere kulturer

En rød tråd i Risans virke er hvordan kunst kan brukes som brekkstang for å belyse og snakke om det som er fortiet, det som er gjemt – som det  samiske, det kvenske og nordnorsk krigshistorie.
– Jeg jobber med ting jeg selv er opptatt av i mitt liv. Det samiske og den samiske virkeligheten har historisk vært betent og et ikke-tema. Jeg har vært opptatt av å fortelle og bekjempe rasisme gjennom å vise rikdommen og hvilke skatter som ligger i kulturer som har blitt holdt nede og tenkt på som dårligere, forteller Risan.

Kunstpedagogen ønsker å synliggjøre at Norge består av flere kulturer – og at det er en ressurs, ikke et problem. Ikke minst ønsker hun at folk skal gjenfinne stoltheten over hvem de er, og arven de bærer.

DKS-prosjektet Raanen Vuodna av Sissel Mutale Bergh fra 2019 er et godt eksempel på dette. Utgangspunktet var at det samiske i Mo i Rana ikke var borte, det var bare skjult. Elevene skulle blant annet gå på leit etter samiske stedsnavn og historier – inkludert i egen slekt. «Jeg er same, jeg er same!» ropte en elev gledesstrålende og kom løpende mot Risan etter flere dagers workshop. Hjemmeleksa hadde vært å spørre om foreldrene visste noe om bygdas samiske arv.

Men det skjer fortsatt av og til at enkeltlærere står på sidelinja med armene i kors og steinblikk. «Pisse forbanna», som Risan malerisk beskriver veggen av fiendtlighet.
– I Kautokeino er det blitt kult å være same. Men i kystområdene er det fortsatt belagt med skam. Det er stor forskjell. Og slår du på tv-en en fredagskveld, så ser du hvordan det samiske fremdeles harseleres med, bemerker hun oppgitt.

Hvorfor dra til Polen når du kan ta buss i en time?

Risan kommer fra et sørsamisk-norsk samfunn og lærte nordsamisk i voksen alder. 14. januar 1981 var hun en av dem som ble arrestert under Alta-aksjonen. Engasjementet ligger kanskje i blodet? Morfaren hennes ble henrettet av nazistene for sin motstandskamp.

Ett prosjekt startet som en irriterende undring: Hvorfor skulle ungene i Mo i Rana busses til Polen når Nord-Norges best bevarte krigsfangeleir lå en drøy halvtime unna? Russiske krigsfanger ble brukt som slavearbeidere for å bygge jernbanen over Saltfjellet. Tusenvis døde.
– De som profitterte på krigen, ble aldri straffet. NSB hadde et tett samarbeid med nazistene om utbyggingen av Nordlandsbanen, og godkjente at det ble brukt krigsfanger. Det er en skikkelig stygg historie som det snakkes lite om, utbryter hun irritert.

Skoleforestillingen ble utviklet til en kombinasjon av feltarbeid og teateropplevelse. Elevene dro først på ekskursjon til Dunderland krigsfangeleir, så gikk turen til Helgelandsmuseet, før dagen ble avsluttet med det nyskapende teaterstykket SONA/ZONA av Nordland teater, om voldens mentalitet.

Kristin Risan - portrett

Krigshistorie handler vel så mye om historiene en velger å glemme, de som ikke passer inn. Slik det ble med krigsfangenes historie i etterkrigstidens politiske klima. Men kunst kan gi barn og unge et nytt blikk på sitt nærmiljø, og ta opp vanskelige temaer i et lokalsamfunn.
– Kunst kan i beste fall åpne evnen til å tenke litt annerledes om ting. De lærer å tenke utenfor boksen. Det tror jeg vi trenger.

I 2017 inviterte Riksarkivet og billedkunstner og journalist Eirik Audunson Skaar elever fra Berlevåg ungdomsskole til å gå på oppdagelsesferd i Todt-arkivet.
– Det er for sent å bli førstemann til månen eller til Mount Everest, men du kan gjøre større oppdagelser i et arkiv enn om du går på ski på Grønland. Ungene kastet seg over det!

Den resulterende nettutstillingen finnes hos Riksarkivet som en skoleressurs.

Detalj fra Kristins hjem.

Dyppet i samtidskunst

Det er ikke gitt at en bitteliten by som Svolvær annethvert år avholder en internasjonalt anerkjent kunstfestival. De 15 siste årene har barna i Vågan kommune blitt dyppet i samtidskunst gjennom Lofoten International Art Festival (LIAF). I forkant har Risan reist til hver eneste skole og barnehage og høytidelig invitert til kunstfestival.
– De ser ganske mye kunst innen de går ut av skolen. Noen unger har jeg kanskje møtt femti ganger i løpet av de årene. Vi pøser på.

Hun hyller det hun kaller mengdetrening:
– Det er slik jeg selv har lært om kunst – gjennom å se og oppleve det. Ungene i Vågan er heldige. Og jeg ser at det har en effekt – de har et språk og en åpenhet for samtidskunst.

Store tanker og hverdagsmirakler

Om Kristin Risan har en metode, så er det en kombinasjon av hva som trigger henne, og tilfeldigheter. Hun oppdager kanskje en kunststudent som gjør noe spennende, noen kontakter henne, eller hun merker at en kunstner som stiller ut på Nordnorsk kunstnersenter, er flink til å kommunisere.
– Jeg er heldig, for jeg kan plukke i godteskåla. Veldig ofte starter det med at jeg ser noe interessant, for eksempel at noen jobber på en litt annen måte.

«Det her er artig å formidle», tenker Risan så. Og setter i gang. Ifølge henne har kunstnerne selv som oftest ikke tenkt tanken. Men når de først får smaken på å formidle til barn, så synes de det er kjempemorsomt.
– Min jobb er å tenke de store tankene og å sørge for en god arbeidssituasjon for alle, ikke minst for kunstnerne.

Små hverdagsmirakler skjer i møte med kunst: en stille elev som plutselig åpner seg, eller en vanligvis vilter elev som sitter dypt konsentrert.
– Vi får mange positive tilbakemeldinger fra lærere. Min jobb er å formidle det til kunstnerne, som ofte er veldig usikre.

Barn som ser på visuell kunst

«Jeg er mangfoldig» – festspillutstilling 2021. Barnehagebarn fører samtale med en søledam – på engelsk. Mercedes Mühleisen, videoinstallasjon «The Pond’s Crust». Foto: Janna Thöle-Juul.

«Tenk hundedressur», er rådet for hvordan best organisere en workshop for yngre barn. Vær tydelig, ha klare spilleregler og legg planer på detaljnivå for hva som skal gjøres hvor – helt ned i beskjeder av typen: «Gå ett skritt til høyre. Velg om du vil bruke den blå malingen som står foran deg. Bruk penselen til å male med. Gå så ett skritt videre til høyre.»
– Det som skapes, er veldig fritt. Men det må være en struktur og ramme rundt. Et triks hun gjerne deler, er å teipe et A3-ark på bordet der eleven skal jobbe, med beskjeden: «Dette er din arbeidsplass.»

Fra barnehageverkstedet på Festspillene i Nord-Norge 2021. Foto: Kristin Risan

DKS som døråpner

Flere prosjekter Risan har igangsatt, har bidratt til å sette varige spor, eksempelvis synliggjøringen av spor etter krigsforbrytelsene som skjedde i Dunderlandsdalen under annen verdenskrig. En av de mange fangeleirene i Dunderland er i ferd med å bli en turistattraksjon og et minnested som åpner i september 2021. I Mo i Rana har det samiske blitt mer synlig, først og fremst gjennom skilting og samiske stedsnavn gjennom prosjektet Raanen Vuodna.

– DKS-prosjektene var en døråpner. Sånne prosjekter er dessuten viktige for å lære barn å stille kritiske spørsmål og ikke ta sannheten for gitt. Uten at vi skal utdanne konspirasjonsteoretikere, altså! Det er for eksempel lurt å tenke litt over hvordan de klarte å samle alle landets jøder og sende dem av gårde med båt. Det var litt for mange som ikke stilte kritiske spørsmål i forkant. Vi må være på vakt, for vi er på full fart inn i en slik tid hvor det aksepteres at noen mennesker er mindre verdt, advarer hun.

I 2013 ble Kristin Risan hedret med Kongens fortjenestemedalje. Fremdeles er det det samme som driver henne: kjærligheten til kunsten og formidling av den til barn og unge.
– Jeg pleier å si at jeg har verdens fineste jobb. Jeg lærer noe hver dag. Og så har du jo lyst til å påvirke –det er jo derfor man jobber. Kunst er i en særstilling når det gjelder å kunne gå foran og være en øyeåpner og gi nye perspektiver.

Les mer om prosjektene på magasin.kulturtanken.no

Dunderland fangeleir og minnested ble offisielt avduket 21. september 2021.

Kristin Risan og DKS

  • Kristin Risan startet å jobbe for Nordnorsk kunstnersenter (NNKS) i 1997.
  • Hun mottok Kongens fortjenestemedalje i 2013 for sitt arbeid.
  • Hun er oppvokst i Nord-Trøndelag ved foten av Børgefjell.
  • Hun flyttet til Finnmark på 1980-tallet.
  • På Lofoten International Art Festival (LIAF) er elevene blitt sterkt eksponert for samtidskunst annethvert år siden 2008.
  • Gjennom NNKS har Kristin Risan bidratt til over 120 000 elevmøter, samarbeidet med 200 kunstnere og bidratt til 600 DKS-produksjoner.

Sagt om Kristin Risan

Kari-Beate Krane,
kulturkontakt på Svolvær skole:
Hun har betydd alt! Hun kommuniserer så bra med barna, er et ja-menneske og en inspirator. Hun er engasjert og jobber fra morgen til kveld når det trengs. Og så har hun en unik evne til å kommunisere med barn – der er hun knallgod!

Kyrre Bjørkås,
fagansvarlig for visuell kunst i Kulturtanken:
Hun er en mentorfigur og veldig inspirerende. Hun har et spenstig kunstsyn og er veldig oppdatert på det internasjonale kunstfeltet. Hun er både handlekraftig og hands-on. Hun levendegjør at du må starte lokalt for å være ordentlig global. Hun jobber stedsnært, presist og praktisk, samtidig som det hun gjør, har en umiddelbar effekt.

Begrunnelse for Kongens fortjenestemedalje ved Statsforvalteren i Nordland:

Den kulturelle skolesekken har vært en suksess i de tre nordligste fylkene, noe Kristin Risan har mye av æren for. Hun er kunstnernes støttespiller og samarbeidspartner, og har betydd svært mye for formidling av samtidskunst i Nord-Norge.

Hun er selv en dyktig pedagog, og hun evner å veilede kunstnerne slik at de også blir interessert i å kommunisere med barn og ungdom.

Toppbilde: Kristin Risan omgitt av Mette Paalgards verk Sverm – som var en del av Nordnorsk kunstnersenters utstilling Glasstilstander juni-august 2021. Foto: Marte Glanville

I 2021 ER DET 20 ÅR siden Den kulturelle skolesekken (DKS) ble en nasjonal ordning. Derfor har vi invitert en rekke bidragsytere til å dele sine erfaringer, refleksjoner og historier om verdens beste ordning for kunst- og kulturformidling til barn og ungdom.