Livslysten og flyvedyktig

Else Blom, direktør for kultur, regional identitet, idrett og frivillighet i Vestfold og Telemark fylkeskommune.

Det var kun én ting som kunne få meg til å forlate lærerjobben på Lindhøy skole i hjemkommunen Tjøme: Den kulturelle skolesekken!

ÅRET ER 2001. I flere år hadde jeg hørt om dette «uvirkelige» prosjektet i Sandefjord, hvor alle elevene får profesjonelle kunst og kulturopplevelser som en del av skolehverdagen. Nå hadde Sandefjord utlyst en ny DKS-stilling. Hele annonsen ropte på meg. Som lærer og pedagogisk veileder hadde jeg i mange år savnet en høyere status for kreative fag i den norske skolen. I Sandefjord hadde de nå vedtatt å bevilge millioner av kroner til elevenes kulturelle dannelse! Denne sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg.

Etter at Stoltenberg i 1998 hadde annonsert at alle skolebarn i Norge skulle få en skolesekk etter modell fra Sandefjord, ble kommunens ressurser etterspurt fra andre deler av Kultur-Norge, og det var nødvendig med nye folk for å holde og videreutvikle fortet. Jeg hadde en god følelse på vei til intervju. Jeg hadde finlest Kulturrådets årbok fra 1998, hvor de hadde en grundig gjennomgang av skolesekken i Sandefjord. Kapitlet ble avsluttet med: Reis til Sandefjord og lær! Det var dit jeg nå var på vei.

Intervjuet ble ledet av kultur- og fritidssjef Vidar Thorbjørnsen – mannen som hadde idéen og grunnlagstenkningen for DKS, og som ledet utviklingsarbeidet av ordningen. Med i intervjuet var også Rolf Olsen, kultur- og skolemannen som var ansatt for å være en brobygger mellom to svært forskjellige kulturer og tradisjoner. Intervjuet gikk bra. Min skoleerfaring, min entusiasme og alle mine spørsmål må ha vært positivt utslagsgivende. Jeg hadde gode erfaringer fra tidligere kulturskolesamarbeid og var nysgjerrig på og opptatt av DKS’ berikende tilskudd til skolen.

Sandefjords fortrinn var at hele ordningen fra starten av var godt forankret i både kultur- og skolesektor, både faglig og politisk. I tillegg hadde de allerede i 1996 etablert Markedet for Scenekunst, som sørget for et godt utvalg av profesjonelle produksjoner som kunne tilbys sandefjordsskolene direkte. Markedet ble også en viktig arena for den nyopprettede ordningen med kulturkontakter i skolene. Her kunne de se forestillinger og være med på å bestemme hvilke produksjoner de ønsket til egen skole.

Like lenge som DKS har eksistert som nasjonal ordning, har DKS også vært grunnlaget for mitt arbeid innenfor kultursektoren. I disse tjue årene, i spennet fra rådgiver til kulturdirektør i Vestfold og Telemark, har jeg fulgt utviklingen nært – for det meste med stor glede, men fra tid til annen også med bekymringsrynker i pannen.

,,

Tenk hvilken betydning denne ordningen har for Norge som kulturnasjon. For elevenes utvikling og kulturelle dannelse.

I et jubileumsskrift fortjener DKS de aller største bokstaver og stående ovasjoner. I rekken av gratulanter står jeg gjerne først i køen! Tenk hvilken betydning denne ordningen har for Norge som kulturnasjon. For elevenes utvikling og kulturelle dannelse. For tusenvis av kunstnere som i større grad kan leve av å utøve sin kunst. For tusenvis av talenter som ser at det er mulig å få jobb, og derfor tør å følge sine drømmer. For en kulturell næringsutvikling. For hundrevis av offentlig ansatte som har fått meningsfylte DKS-jobber, akkurat som jeg selv en gang fikk. Vi er mange som nyter godt av at det offentlige bruker en halv milliard kroner årlig på ordningen.

Det er intet mindre enn fantastisk! Jeg tar på meg finstasen og hever flagget til en fortjent hyllest av jubilanten. Min kjærlighetserklæring til DKS er ekte og dypfølt, men ikke helt uten forbehold. Kjærlighet krever ærlighet og målrettet arbeid. Derfor tror jeg jubilanten er tjent med, og også vil sette pris på, et varsko:

Min opplevelse er at mange gjennom årene har forsøkt å erklære suverent eierskap til DKS. Kulturskolen og UKM mente tidlig at DKS var topp – og at «dette er jo oss». Skolene sa «tusen takk – og veldig bra med kultur til skolen, bare vi får sette agendaen og bestemme form – gjerne også innhold». Det er åpenbart og forståelig at det er mange interesser og interessenter som møtes og ønsker eierskap i DKS.

Jeg leser av den nye barne- og ungdomskulturmeldingen at den tar til orde for å endre målsettingene og ansvarsforholdene mellom kultur- og skolesektoren, som har eksistert i tjue år. Helt fra den første dagen DKS ble en nasjonal ordning, har vi etterlyst bedre skoleforankring og en felles forståelse av de ulike og utfyllende rollene skole og kultur kan ha. Nå kan det se ut som det i all hovedsak er skolens premisser som skal vektlegges. Min bekymring er at DKS skal gi etter for altfor mange instrumentelle føringer – og at viktige dimensjoner og effekter forsvinner.

,,

I møte med kunst og deltakelse i kultur blir vi rett og slett klokere og rausere mennesker som fungerer bedre sammen.

Grunnpilaren i DKS er formidling av kunst og rom for kulturmøter i skolehverdagen. Gode kunst- og kulturopplevelser skapes ikke ved at mange ulike interessenter skal få bestemme hva produktet skal være. Å klare å finne balansegangen mellom pedagogisk virksomhet, medvirkning og kunstens frie utfoldelse er både utfordrende – og avgjørende. Det er relevant å minne om at spillemidler til DKS i realiteten er kulturkroner som tilføres skolen utenfra.

Oppskriften for et vellykket samarbeid mellom kultur og skole bør være enkel: en felles forståelse av DKS og av ulikhetene mellom fagområdene og rommet dette gir for merverdi og verdifull vekst for elevene. En grunnleggende og gjensidig respekt for hverandres fagområder er en forutsetning. I dag står livsmestring høyt på agendaen i våre skoler. Livsmestring, sammen med mangfold, demokrati og ytringsfrihet. På samme måte som kunst- og kulturopplevelser kan kobles til og har effekter på andre samfunnsområder, kan DKS på denne måten kobles til skolen.

I min tid som fylkeskommunal rådgiver DKS jobbet vi fram en felles visjon for DKS i Vestfold: «livslysten og flyvedyktig». Gode kunst- og kulturopplevelser engasjerer, utfordrer og bekrefter, og de skaper nysgjerrighet og debatt. De stimulerer til nye tanker og innsikter, både individuelt og sosialt. Kultur bygger fellesskap og skaper tilhørighet. I møte med kunst og deltakelse i kultur blir vi rett og slett klokere og rausere mennesker som fungerer bedre sammen.

Tenk at vi i Norge, med Den kulturelle skolesekken, har muligheten til å tilby dette til alle våre elever – flere ganger hvert eneste skoleår!

Toppbilde: Fritt fram, Markedet for Scenekunst i Sandefjord 2021. Foto: Erik Brandsborg

I 2021 ER DET 20 ÅR siden Den kulturelle skolesekken (DKS) ble en nasjonal ordning. Derfor har vi invitert en rekke bidragsytere til å dele sine erfaringer, refleksjoner og historier om verdens beste ordning for kunst- og kulturformidling til barn og ungdom.