Kulturarv vi skjemmes over
Tekst og foto: Eirik Audunson Skaar, kunstner, journalist og formidler.
DKS-verksted om sovjetiske krigsfanger i Berlevåg 1941–45.
9. klassetrinn, Berlevåg skole, mai 2017.
Timofej og David
På fangekortet er det et godt bevart foto av en ung mann i tjueåra. Mannen heter Timofej Glazkov. Han ser trist og bekymret ut. Timofej kommer fra den russiske byen Semigorye. Nå har han blitt tatt til fange i krigen mot tyskerne på østfronten. I august 1942 blir han satt inn i krigsfangeleiren i Berlevåg. 74 år senere, i klasserommet på Berlevåg skole, har eleven David nettopp lest Timofejs fangekort. Nå begynner David å skrive. Han fantaserer frem korte dagboksnotater fra en tenkt russisk soldat, en som Timofej, som under de verst tenkelige forhold ble holdt fanget i Berlevåg.«26. september 1942: Jeg vet ikke om jeg kan holde ut lenger. Mitt eneste håp er at mine russiske landsmenn i Den røde armé kommer hit til Berlevåg for å befri oss og den norske befolkningen.»
Fra en tenkt krigsfanges dagbok – skrevet av David
David skriver seg på denne måten også inn i en del av vår immaterielle kulturarv som generasjonene før ham ikke har fått høre om i historietimene i den norske grunnskolen.Det vi ikke snakker om
DKS vil løfte frem kulturarv som «favner over både det vi er stolte av, som vi ønsker å ta vare på – i tillegg til den historien vi skjemmes over, men som like fullt fortjener en plass for debatt og kritikk». Hva menes med «historien som vi skjemmes over»? Jeg tenker at det med dette menes storsamfunnets versjon av «familiehemmeligheter» – altså viktige historiske hendelser som er bevart i hukommelsen hos tidsvitner, men som av ulike grunner ikke blir snakket om i vår kollektive erindring. Hva ble ikke snakket om i den kollektive erindringen av krigsåra i Berlevåg? Kort sagt handler dette om stedets leir med 500 sovjetiske krigsfanger som sonet under svært brutale vilkår.,,
Men hva skjer egentlig når et DKS-verksted blir arenaen for å lufte ut og undersøke deler av historien som vi skjemmes over?
Krigshistorikeren Marianne Neerland Soleims nasjonale oversikt over fanger og dødstall viser at 100 000 sovjetiske krigsfanger var under tyskledet tvangsarbeid i Norge. Fangene bygde jernbaner, fabrikker, veier og festningsverk. 13 700 av fangene døde her.
I etterkrigsåra ble mange bruddstykker av historien om krigsfangene overlevert over middagsbordene i det vesle samfunnet Berlevåg. Men det stanset der. Sovjet, som var vår allierte mot den tyske okkupanten kun noen få år tidligere, ble under den kalde krigen på 1950-tallet i stedet en militær hovedtrussel bak jernteppet. Den store historien om krigen i Norge hadde heretter ingen plass til beretningen om de sovjetiske krigsfangene.
Den norske erindringspolitikken på dette området skulle vare helt til jernteppet falt 40 år senere. Det paradoksale med kollektiv erindring er at den ikke mister sin definisjonsmakt selv om fysiske merker etter fortiet historie kan ligge helt oppe i dagen. En ekskluderende erindringspolitikk handler ikke om å få enkeltpersoner til å glemme eller tie om noe de har opplevd, men om ikke å minnes disse opplevelsene offentlig.
Dette gikk niende klasse i Berlevåg nå inn i. Men hva skjer egentlig når et DKS-verksted blir arenaen for å lufte ut og undersøke deler av historien som vi skjemmes over? Hvordan gjør man det? David og de andre gikk hjem og ba de eldste i familien og bekjentskapskretsen om å fortelle. Og historiene lå der, like under overflaten. Det som skulle til var at de unge spurte.
Verkstedet i Berlevåg gikk over tre dager og besto av de nevnte intervjuene med tidsvitner i tillegg til arkivsøk, feltundersøkelser og sluttpresentasjon. Sitatene i teksten under er fra elevenes notater underveis og besvarelser av essayoppgave på norskeksamen etter workshopen. Sitatene er merket med elevenes fornavn.
Flyplassen
«13. november 1942. De tyske soldatene behandler oss som hunder. De slår, sparker og spytter».
Fra en tenkt krigsfanges dagbok
– skrevet av David.
Elevene går side om side nedover rullebanen på flyplassen i Berlevåg. Vi har nettopp stått sammen nede i et bombekrater etter et sovjetisk flytokt under andre verdenskrig. Målet for de sovjetiske pilotene var den daværende tyske feltflyplassen. For pilotene må denne oppgaven ha vært svært krevende teknisk sett. Ikke langt unna lå fiskeværet Berlevåg med den norske befolkningen som var Sovjets allierte. Og like ved flyplassen satt deres egne landsmenn som krigsfanger i en stor leir.
Klassevenninnene Yvonne og Anastasia har møtt Margrethe Dyrseth. Hun er blant de eldste i Berlevåg og husker krigen svært godt. Hun har fortalt dem om hvordan hun opplevde de sovjetiske krigsfangene, eller «russefangene».
Yvonne og Anastasia: Margrethe Dyrseth sier at i Berlevåg lever vi tett på sporene etter krigen. Historiene om de sovjetiske krigsfangene er en del av oss. Men det er fremdeles mye vi ikke vet. Yvonne og Anastasia: Margrete sa det var veldig mye bombing. Hun husker spesielt at folk sa: «I natt blir det bombevær». En gang kom det elleve flyalarmer på en dag, og det var veldig mye. Det eneste hun husker var at de løp ned i kjelleren. Det ble sluppet tre bomber ved samfunnshuset. Det var tre stykker som ble drept, det var en eldre mann, en tysker og en ung gutt.
Under Grepstadkaia
«16. februar 1943: Vinteren er her. Maten vi får er ikke noe å skryte av. Flere fanger
er døende eller døde. Jeg har selv diaré og flere andre sykdommer.»
Fra en tenkt krigsfanges dagbok
– skrevet av David.
Det er snø i lufta og fjære sjø på havna i Berlevåg. Klassen går krumbøyd under Grepstadkaia. Underlaget er vått og sleipt. De gamle bæresøylene i tre er dekket av en grønn og rennende gugge. Det lukter stramt av fiskeslo. Her hendte det ofte at barn ble sendt ned for å stikke til russefangene mat. Hvis de ble oppdaget ble de jaget, men ikke straffet slik de voksne ville ha blitt. Inne i halvmørket samler vi oss rundt eleven Kevin som leser høyt fra beretningen til tidsvitnet Geir Bergheim.
Kevin: «Som barn var jeg med å bære suppe under kaia da russefangene kom på arbeid. Det ble fangene etter hvert så vant med at så snart unger viste seg med bokser, spann eller pakker i handa, gjorde de seg et ærend på do under kaia. Det var der overleveringen av mat fant sted.»
Elevene har blitt alvorlige og tause. Barn ble altså brukt som matsmuglere. Tenksomme øyne under hetter og luer. Noen fryser. Men ingen vil være den første til å gå.
Fangeleir og fangesuppe
«4. juni 1943: Jeg har tenkt mye på å smugle ut et brev fra leiren vår i Berlevåg til de der hjemme i Russland, men de tyske soldatene er alltid på vakt. For ikke å snakke om vakthundene. Det er alt for farlig. Det er bare to kamerater i hele leiren som har vært i nærheten av å klare dette. De ble tatt for noen uker siden. Hva skal jeg gjøre?»
Fra en tenkt krigsfanges dagbok
– skrevet av David.
Klassen står i en ring på den nakne lavtundraen ovenfor Berlevåg flyplass. Elevene står i hver sin mørke fordypning i den harde bakken. Akkurat her sto en klynge med tynne fangetelt. Fangene må ha frosset fælt i de iskalde vintergufsene fra Barentshavet. Like ved kan vi se to grå og morkne gjerdestolper som fremdeles står plantet i bakken. Rustet piggtråd ligger spredt omkring i bunter og nøster.
Yvonne og Anastasia: Margrethe Dyrseth fortalte at Berlevåg var uten veiforbindelser under krigen. Tyskerne satte opp et gjerde rundt hele bebyggelsen i Berlevåg. Langs gjerdet la de ut miner.
Nå begynner elevene for alvor å stampe medføttene. Det er mai, men likevel har vi hatt sterk vind og snøbyger den siste timen. Snart deles det ut varm fangesuppe. Den er tynn og smaker svakt av kål. Oppskriften er basert på tidsvitneberetninger og en tysk kaloritabell fra Todtarkivet. Kaloritabellen vitner om et umenneskelig matregime, hvor fangene fikk aller minst, ikke-sovjetiske fanger litt mer og tyske mannskaper to til tre ganger så mye.
David: Fangene levde under ganske vanskelige forhold. De hadde dårlige klær, skoene var slitt og de fikk lite mat. I tillegg var teltene veldig små. Hver mann hadde 1,75 kvadratmeter til rådighet. Det var rett og slett forferdelig.
Elevenes arbeid blir publisert
Med elevenes samtykke ble sitater fra elevenes notater og essaytekster videreformidlet til Riksarkivet i Oslo. Her ble dette vist som en nettutstilling på Riksarkivets skolesider og som del av en undervisningspakke for ungdomskolen i hele landet.
Inspirasjonen fra Kristin Risan
David og klassekameratene har i dette verkstedet hentet ut kunnskap og vært aktive medskapere i historiefortellingen om Berlevåg. De har gått under fangenes kai, stått i sporene etter fangenes telt og spist fangenes mat. Hendelsene i krigsfangeleiren som mange generasjoners skoleelever ikke fikk høre om i historietimene, har nå blitt en del av elevenes faktakunnskap. Det har for dem oppstått et nytt stedshistorisk spenn i opplevelsen av Berlevåg.
Ekskludert krigshistorie er kun ett av mange mulige temaer for den som vil utvikle et DKS-verksted om stedsspesifikk immateriell kulturarv vi skjemmes over. De fleste plasser har faktiske åsteder for viktig samfunnshistorie som ikke minnes eller snakkes om offentlig. Det kan for eksempel være tidligere psykiatriske sykehus, fengsler, fattighus, rusinstitusjoner og barnehjem. Dette er potensielle steder for læring. Steder hvor skoleungdom, slik som i Berlevåg, kan gjøre en forskjell.
Om arkivmaterialet
Hovedvekten av tyske historiske militærdokumenter over de sovjetiske krigsfangene finnes i det såkalte Todt-Arkivet i Riksarkivet i Oslo. Etter å ha ligget uordnet i nesten 70 år, ble dette unike arkivet endelig grovsortert og delvis tilrettelagt for søk i 2011.
Arkivet inneholder 440 hyllemeter med historisk materiale. Med god hjelp fra forsker Ingebjørg Eidhammer ble det søkt opp viktig dokumentasjon over fangenes tvangsarbeid og levekår: arkitekttegninger av en tysk feltflyplass ved Berlevåg, tekniske tegninger av et militært kaiprosjekt på havna og en kaloritabell for fangemat. Vi fant også den tyske leirledelsens detaljerte instruks om fangenes boforhold. Dette ble kopiert og inkludert i DKS-verkstedet i Berlevåg.
I 2021 ER DET 20 ÅR siden Den kulturelle skolesekken (DKS) ble en nasjonal ordning. Derfor har vi invitert en rekke bidragsytere til å dele sine erfaringer, refleksjoner og historier om verdens beste ordning for kunst- og kulturformidling til barn og ungdom.