Fortellingen om DKS fra en byråkrat

Den offentlige konsertordningen hadde blitt fjernet fra Rikskonsertenes portefølje noen år tidligere, og den utstrakte internasjonale virksomheten Rikskonsertene opererte med finansiering fra Utenriksdepartementet UD, var under press som følge av endrede prioriteringer i UDs bistandsarbeid. Hovedoppgaven til Rikskonsertene var skolekonsertordningen, som var en del av DKS og ble operert i et formalisert samspill med fylkeskommunene. Ansvaret for DKS lå til et sekretariat på to–tre personer som etter at ABM-utvikling ble nedlagt i 2011, nå bodde i Kulturrådet. DKS hadde da vært en landsdekkende ordning siden 2001, og fylkeskommunene hadde tatt et solid eierskap til DKS-ordningen.

Riktignok var det store forskjeller i hvordan fylkeskommunene hadde organisert sitt arbeid med DKS, og store forskjeller i hvor store egne ressurser de hadde lagt inn i arbeidet. Hedmark hadde sin frittstående virksomhet, Turnéorganisasjonen, organisert som en stiftelse. Østfold hadde etablert Østfold kulturutvikling som en egen virksomhet, Nordland hadde nettopp etablert sin Scene8, og i Finnmark hadde de Scene Finnmark – for å nevne noen eksempler. Andre fylkeskommuner hadde etablerte strukturer internt i fylkesadministrasjonene. Det fantes også både formelle og uformelle samarbeid mellom fylkeskommunene og institusjonsfeltet. Forskjellene var store og er fortsatt store, men felles for alle fylkeskommunene er at de har tatt ansvaret for DKS-ordningen med store ambisjoner om kunst- og kulturformidling til skoleelever innen alle de seks definerte feltene: musikk, scenekunst, litteratur, visuell kunst, film og kulturarv.

Noen kommuner har hatt et ønske om å ta et større selvstendig ansvar for DKS og har status som såkalte direktekommuner. Dette gjelder mange av de største bykommunene. Samarbeidet og samhandlingen mellom fylkeskommunene og direktekommunene var gode noen steder og mindre gode andre steder.

På nasjonalt nivå hadde man såkalte NNA-er – nasjonale aktører for hvert kunstfelt. Dette var også svært ulike aktører som hadde fått sitt nasjonale mandat i DKS arbeidet med ulike begrunnelser.

På musikkfeltet var det Rikskonsertene som hadde denne rollen, og Kulturrådet hadde ansvaret for kulturarvfeltet. Nasjonalmuseet hadde ansvaret for visuell kunst, Norsk Forfattersentrum for litteratur, Film og Kino for film og Scenekunstbruket for scenekunst – to statlige etater, ett museum, én bransjeorganisasjon for kommunale og private kinoer, én medlemsorganisasjon for forfattere og Scenekunstbruket, som har profesjonell scenekunst for barn og unge som sin kjernevirksomhet.

Pengene til DKS ble forvaltet av Kulturdepartementet, og ansvaret for koordinering, utvikling og oppfølging lå i DKS-sekretariatet i Norsk kulturråd. Det fantes også et formelt styringsorgan bestående av en statssekretær fra Kulturdepartementet og en statssekretær fra Kunnskapsdepartementet som møtte lederen for DKS-sekretariatet.

Jeg husker veldig godt da jeg som ny avdelingsdirektør i KUD fikk i oppgave å sette politisk ledelse inn i DKS som sakskompleks. Det var tilnærmet umulig å lage en forståelig oversikt over organisering og pengestrømmer og ansvarslinjer. Samtidig var det mange kritiske røster fra ulike kanter og med ulik begrunnelse.

Helt siden jeg på slutten av 1990-tallet jobbet som produsent for skolekonserter i Buskerud fylkeskommune, har jeg vært til stede på arenaer der engasjerte aktører fra kultursektoren snakker om manglende engasjement og forståelse fra skolesektoren – uten at skolesektoren har deltatt i samtalen.

Samspillet mellom skole- og kultursektor har vært den store utfordringen for ordningen hele tiden. Da Rikskonsertene fikk ansvaret for DKS i 2015, var bakteppet at det var helt essensielt å sikre en bedre forankring av DKS i skolen. DKS ble omtalt som en av «tidstyvene i skolen», og dersom ordningen skulle fortsette å få tid og rom i en presset skolehverdag, så måtte noe gjøres.

I tillegg er det verdt å merke seg at det på den tiden var mange kritiske stemmer til den statlige dominansen som Rikskonsertenes skolekonsertordning representerte. Det var viktig å løfte også andre kunst- og kulturuttrykk enn kun musikk i kunstformidlingen til barn og unge.

Rikskonsertene, som etter hvert fikk det nye navnet Kulturtanken, fikk et tydelig oppdrag om å skape bedre samhandling og forståelse mellom to sektorer. Oppdraget ble gitt fra både Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet, og rollen Kulturtanken fikk innebar å bygge bro mellom skolesektoren og kultursektoren. Dette er viktig fordi de gode kunstmøtene i skolen er avhengig av at dette samarbeidet fungerer, og det er avgjørende for skolesekkens legitimitet at ordningen bidrar til at begge sektorer oppfyller sine mål og visjoner.

At de to departementene har samarbeidet tett i arbeidet med den nye stortingsmeldingen Oppleve, skape, dele – Kunst og kultur for, med og av barn og unge, har også resultert i samarbeid på nivået rett under departementene, mellom Kulturtanken og Utdanningsdirektoratet. Kulturtanken arbeider systematisk og målrettet for å bedre forankringen i skolen sammen med fylkeskommuner, kommuner og i samarbeid med Utdanningsdirektoratet og kommunesektorens organisasjon KS.

Vi som har vårt ståsted i kultursektoren, kan ikke ensidig stille krav og forvente tid, rom og oppmerksomhet i skolen uten å ta innover oss at DKS-ordningen må bidra til måloppnåelse også i skolesektoren. Dette mener jeg er fullt mulig å få til uten at kunstens autonomi og egenverdi trues. Men det fordrer at kvalitetsdiskursen er bredere i DKS-sammenheng enn i kunstfeltet ellers.

Kunstnerisk kvalitet alene er ikke tilstrekkelig dersom et kunstmøte i DKS skal fungere. Kvalitet i selve formidlingen er også helt avgjørende. Kunsten og kulturen må formidles og settes i kontekst for målgruppen. Skal vi med noen som helst legitimitet gjøre krav på tid og rom i skolen, så må vi forstå, og forholde oss til, kvalitetsdefinisjonene i skolesektoren. Jeg mener at vi må ha med oss flere perspektiver og snakke om «kvaliteter» – i flertall.

Om 20-åringen vår skal ha en fremtid, så må endring til. Skal vi lykkes med å skape eierskap og forankring i skolesektoren, så må vi snakke mer med, og mindre om skolen, og nærme oss hverandre med gjensidig respekt for ulike kvalitetsforståelser og faglige ståsteder.

Vi må også våge å overlate noe av definisjonsmakten til målgruppen vi jobber for. Jeg tror ikke vi skal være redde for å streve etter relevans og representativitet – snarere tvert imot. Kanskje er det nettopp der vi finner nøkkelen til at interessen for kunst og kultur videreføres til stadig nye generasjoner av barn og unge? Ja, kanskje er det akkurat det som skal til for å sikre at jubilanten som vi alle er så stolte av, får et virkelig godt og langt liv? For det må jo være vår felles ambisjon og vårt overordnede mål – å ta vare på og videreutvikle det som jeg mener er verdens beste ordning for kunst og kultur til barn og unge. Det er også det eneste nasjonale kulturpolitiske tiltaket som faktisk når samtlige barn og unge uavhengig av hvor du bor, og hvem som er dine foreldre.

Vi har et godt utgangspunkt nå. I ordskiftet som fulgte med Stortingets behandling av barne- og ungdomskulturmeldingen våren 2021, var det på tross av diskusjoner om organisering av arbeidet en tydelig tverrpolitisk enighet hvor samtlige partier gav uttrykk for at DKS er en viktig ordning, og en ambisjon om å videreutvikle og styrke ordningen.

Det lover godt for de neste tjue år, og tilbudet til skoleelevene, som jo er det som faktisk betyr noe, uavhengig av hvordan arbeidet og ordningen organiseres.

Jeg stemmer i på svensk:
Javisst ska hon leva uti hundrade år!

Toppbilde: Skolekonsert på Chateau Neuf i Oslo 2015. Foto: Lars Opstad