Filmformidling i DKS
Av Karsten Meinich, redaktør i Montages.no. Meinich er også filmklipper og filmformidler, og har reist med en rekke filmer i DKS.
Kinosalen er mørk og bildet som fyller lerretet er av en mørk vinterkveld, med snø som daler ned under oransje gatelys. Vi ser en ung jente i nærbilde og hennes øyne uttrykker både sorg og lettelse. Hun har klatret ut av soveromsvinduet, ned fra balkongen og kaster et siste blikk opp mot barndomshjemmet.
Faren står i vinduet. Og blikkvekslingen sier mer enn tusen ord. Den dramatiske stillheten blir forløst av en ordløs avskjed mellom to mennesker, og den rolige musikken akkompagnerer jenta idet hun snur seg og forsvinner ned gaten. Før bildet går i sort møter vi farens blikk, som ser rett på oss i noen sekunder. Så er filmen slutt. Lyset i kinosalen dimmes sakte opp, men de rund hundre skoleelevene som før filmen var viltre og tøysete da de skulle finne plassene sine, sitter nå i rolig, tankefull konsentrasjon. En filmkunstopplevelse som har gjort inntrykk, skal nå omsettes til refleksjon. Rulleteksten har spilt seg helt ut på lerretet, og musikken fra lydsporet er stilnet. Ved scenekanten aller fremst i kinosalen, står jeg med en mikrofon i hånden, og ved siden av meg venter skuespiller Maria Mozdah på å møte publikum. Hun har hovedrollen som den 16-årige jenta Nisha i Hva vil folk si (2017, Iram Haq), som vi i filmen har blitt kjent med som en sterk, sårbar og dypt gripende figur – i en fortelling som treffer bredt og hardt. Elevene, fra en videregående skole et sted på Østlandet, reagerer med beundrende gisp (se, det er henne jo) idet Mozdah kommer inn i scenelyset og inviterer dem til samtale: «Hei alle sammen, jeg håper dere likte filmen – nå er vi her for å snakke med dere, og svare på alle spørsmål dere har på hjertet.»
*
Dette møtet har gjentatt seg i flere kinosaler og overfor tusenvis av elever. Gjennom DKS-turneen med Hva vil folk si kunne tematikken og fortellingen regissør Iram Haq ønsket å portrettere, nå inn til et særlig viktig publikum: ungdommene som står på terskelen inn i voksenlivet.
Filmen som kunstuttrykk kommer kanskje aller best til sin rett når kraften i bildene og virkeliggjøringen av menneskeskjebner, kan tas «ned på jorda» og omsettes i delte erfaringer mellom filmkunstnerne og deres publikum.
Scene fra filmen Hva vil folk si, med Maria Mozdahl som hovedkarakteren Nisha. Foto: Mer Filmdistribusjon
Kanskje hadde noen elever allerede sett filmen da vi kom på besøk, kanskje var det noen som ikke en gang visste at de skulle se film den dagen. Men dette møtet i kinosalen – der Maria Mozdahs refleksjoner utvider forståelsen av filmen, og samtalen mellom formidler og aktør kan besvare spørsmål og belyse problemstillinger elevene kanskje ikke finner rom for å ta opp i andre skolesituasjoner – er helt unikt. Man kan se det i elevenes nysgjerrige blikk, følsomme spørsmål og ukomfortable latter hver gang filmen adresserer noe som er flaut eller kleint (men sant). Og filmen som kunstuttrykk kommer kanskje aller best til sin rett når kraften i bildene og virkeliggjøringen av menneskeskjebner, kan tas «ned på jorda» og omsettes i delte erfaringer mellom filmkunstnerne og deres publikum.
I min rolle som filmformidler i DKS har jeg i en rekke sammenhenger, med ulike filmer og formidlingsopplegg – som alle ligner eksempelet over; en visning etterfulgt av kontekstualisering og bevisstgjøring rundt kinoopplevelsen med elevene i etterkant – fått anledning til å gjør meg noen tanker om akkurat hva det er som gjør at filmen som kunstform egner seg så godt til bruk i Den kulturelle skolesekken.
Film, kanskje mer enn noen annen kunstform, er i stand til å fange inn en virkelig verden – ofte en vi ikke kjenner selv – og gjengi den på en sannferdig, engasjerende og omsluttende måte i en kinosal. Og ved at vi som publikum trer inn i den virkeligheten filmen presenterer, kan vi identifisere oss med og leve oss inn i fortellinger om rollefigurer med tanker, følelser, opplevelser og skjebner, som lærer oss noe nytt om det å være menneske.
Kinoen er også et demokratisk møtested mellom formidlingen og elevene. Alle stiller likt overfor det vi ser, og ungdommene tar også med seg en egen ekspertise om kunstformen inn i opplevelsen. Film er et av vår tids viktigste kulturuttrykk, og særlig for de yngre generasjonene er film og audiovisuell kultur noe av det første de møter. Nesten alle har et formspråklig forhold til bildefortellinger og dette åpner dialogen. Som jeg pleier å si til elever når jeg møter dem i en filmformidlingssituasjon: «Dere er allerede eksperter på film. Bruk det! Når dere stiller spørsmål, når dere reflekterer over hva filmen fikk dere til å føle, eller ikke føle. Tenk på hvordan bildespråket i filmene, seriene og kanskje også TikTok-klippene dere liker er utført, og hvordan det virker inn på dere.»
De siste samtalene foran scenen, der kanskje bare to-tre elever til slutt får sin egen tid med kunstneren, viser at DKS på sitt flotteste kan være både en intim opplevelse for den enkelte og stor nok til å fylle en kinosal med hundrevis av spente ungdommer.
Nå som vi markerer 20-årsjubileet for DKS, vil jeg også på vegne av filmformidlingsfeltet trekke frem betydningen av at norsk film har hatt en parallell og veldig viktig modning i nettopp den samme perioden. I 2001 ble det statseide Norsk Film A/S nedlagt, og nyskapningen Norsk filmfond etablert. Denne politiske beslutningen sendte den norske filmkulturen i en retning på 2000-tallet som ledet til økt produksjon, økt variasjon, økt kvalitet og ikke minst et større mangfold.
I disse tyve årene har vi kunnet følge en rekke markante nye filmkunstnere som ikke bare har laget bemerkelsesverdige filmer, men også kommunisert med et ungt og åpent publikum. Filmskapere som Iram Haq, Anne Sewitsky, Eirik Svensson, Hisham Zaman, Marius Myrmel, Anita Killi, Kari Anne Moe – bare for å nevne noen – har laget høyst ulike filmer, fra form og lengde til tematikk og sjanger, og alle har vist vilje til å formidle sine arbeider med stor entusiasme ut mot skoleelever. Er det ikke rørende å tenke på at ungdommer som fikk se en norsk film i DKS tidlig på 2000 tallet, kanskje nå studerer på en filmskole et sted, eller kanskje allerede har laget en ny norsk film?
*
Vi er tilbake i kinosalen der skuespiller Maria Mozdah møter elevene som har sett Hva vil folk si. Vår tilmålte tid for ettersnakk er over, og de mest utålmodige elevene har allerede gått ut til bussen. Noen lærere dirigerer troppene, sjekker at ingen har glemt noe. Men Maria står fortsatt foran scenen. Noen elever har kommet forsiktig frem for å hilse på henne, men også snakke om ting de ikke ønsket å ta i plenum. Sosial kontroll, tradisjoner og kjønnsroller er noe av tematikken filmen belyser, og etter at elvene har bedt om en klem (og fått det) av Maria, får vi høre sterke personlige historier om opplevelser som ligner fortellingen i filmen. Rollefiguren Nisha er ikke bare gjengitt av Maria Mozdah; hun er også speilet i mange av elevene vi møter. De siste samtalene foran scenen, der kanskje bare to-tre elever til slutt får sin egen tid med kunstneren, viser at DKS på sitt flotteste kan være både en intim opplevelse for den enkelte og stor nok til å fylle en kinosal med hundrevis av spente ungdommer.
Dette møtet med en film de ikke hadde forventet å se, og heller aldri har sett maken til, og i alle fall ikke møtt skaperne av, gir dem en sjelden opplevelse og inviterer dem til å forstå film som noe mer enn supplement til popcorn og brus; som en presentasjon gjennom DKS står helheten av å se filmen der som en livserfaring å ta med seg videre.
Toppbilde: Hovedrolleinnhaver Maria Mozdah i filmen Hva vil folk si (Iram Haq, 2017). Foto: Mer Filmdistribusjon
I 2021 ER DET 20 ÅR siden Den kulturelle skolesekken (DKS) ble en nasjonal ordning. Derfor har vi invitert en rekke bidragsytere til å dele sine erfaringer, refleksjoner og historier om verdens beste ordning for kunst- og kulturformidling til barn og ungdom.