Det umulige spranget? Farlig kunst i DKS
Av Johannes Hafnor, enhetsleder for produksjon DKS i Viken
KLOKKA ER HALV NI, og seksti elever kommer brasende inn i en gymsal. Ribbeveggene og det gule belegget på gulvet lukter av tiår med kanonball, men i dag er det ikke fysisk fostring som står på timeplanen. Foran ungdommene står et rom bygget i rustent metall. Den såre lyden av munnspill og gitar fyller den omreisende teatersalen og elevenes stemmer roer seg på vei inn den trange døra. En ung mann går frem og tilbake i midtgangen mellom elevene, det må være skuespilleren, forstår vi. Når alle har funnet seg en klappstol stilner musikken, scenen blir opplyst og mannen henvender seg til publikum: «Da jeg døde, var det hjertet mitt som slutta å slå.»
Selvmord. Overgrep. Død og fordervelse. Det er ikke grenser for alt det grusomme vi kan oppleve når vi erfarer et kunstverk. Som regel utsetter vi oss selv for dette frivillig og vi fascineres over virkemidlene som fremkaller alle mulige former for følelser i kinomørket, kulturhuset eller i et galleri. Men kunst som skal finne sin plass i skolen er en pålagt aktivitet; Den kulturelle skolesekken er for alle. Dette avgjørende premisset for kunsterfaringen må ikke undervurderes, og det blir ekstra tydelig med kunst som utfordrer oss. Men hva betyr det egentlig for opplevelsen til elevene at kunsten er obligatorisk? Finnes det grenser for hva som kan vises i DKS?
Et eksempel jeg husker godt var da Hege Haagenruds danseforestilling De grenseløse (2012) ble stoppet underveis i en turné etter råd fra psykologisk fagpersonell i fylkeskommunen. De mente opplevelsen ga en oppskrift på anoreksi, en mengde med skadelige og destruktive teknikker for utsatte elever. Andre hevdet at det var en god forestilling som åpnet for ansporende samtaler om tabubelagte tematikker. Haagenrud adresserte det store og avgjørende spørsmålet under en debatt: Hva må gjøres for at det skal være forsvarlig å vise såkalt farlig kunst i DKS? Eller er det kanskje et umulig sprang når kunsten ikke er frivillig og en del av skolen? Uenighetene under debatten, hvor lærerperspektivet dessverre var fraværende, opplevdes både som krasse og polariserte: «Kunstfaglig er De grenseløse en sterk og viktig forestilling, helsefaglig er den farlig.» Men er disse faglige motsetningene reelle? Jeg er ikke så sikker på det.
Tabbe
Noen år etterpå tabbet vi oss likevel ut i DKS da ungdomstrinnet besøkte den internasjonale samtidskunstbiennalen Momentum. Foreldrene til flere elever reagerte sterkt og sendte en skriftlig klage til skolen og fylkeskommunen. Et av arbeidene som ble beskrevet som forvirrende for elevene var et videoverk som handlet om selvskading. Saken ble diskutert med rektor, lærere, formidlingsansvarlige hos Momentum og et svarbrev ble skrevet. På vegne av DKS tok vi selvkritikk og valgte å ikke vise det sensitive verket på den resterende turneen. Det var det mest ansvarlige å gjøre, slik vi vurderte det. Der Haagenruds forestilling sto som et selvstendig verk var videoarbeidet på Momentum en del av en større sammenheng hvor målet var å gi elevene en opplevelse av en omfangsrik biennale. Men likevel: Det var også her snakk om sensur.
,,
Men hva betyr det egentlig for opplevelsen til elevene at kunsten er obligatorisk? Finnes det grenser for hva som kan vises i DKS?
I lokalsamfunnet eskalerte saken i sosiale medier og opplevelsene fra Momentum ble tatt opp i et møte med samtlige av skolens foreldre. I en følelsesladet debatt om kunstens rolle og virkemidler var det likevel mange av foreldrene som tok kunstverket i forsvar. Ofte etter slike diskusjoner har vi en tendens til å si at en produksjon er vellykket, men den viktigste lærdommen vi tok med oss var at begrepene «kunstfaglig» og «helsefaglig» ikke kan anses som motpoler, og at det blir ekstra tydelig med formidling av farlig kunst. Kunst kan reflektere livet i alle sine nyanser og samtidig gi oss verktøy til å tenke over hva det vil si å være menneske. Kunst kan være instrumentell, for eksempel i terapeutisk arbeid, og hvis konteksten og formidlingen glipper, kan en kunstopplevelse helt åpenbart virke mot sin hensikt. Det kan til og med være skadelig.
Gjør livet verdt å leve
Teaterforestillingen Minnenes museum av det internasjonale scenekunstkompaniet NIE (New International Encounter) handler om en ungdoms selvmord, men er dramatisert på en måte som gjør opplevelsen enormt livsbejaende. Det er sjelden jeg har sett så berørte og engasjerte elever etter en kunsterfaring i gymsalen, og jeg kan ikke huske at noen annen DKS-produksjon har fått bedre tilbakemeldinger. En 9. klassing spurte læreren: «Har skolen virkelig råd til at vi får gå på noe så bra?» En annen elev slo fast at forestillingen «gjør livet verdt å leve». En lærer kommenterte opplevelsen på følgende måte:
– Både elevene og jeg ble veldig berørte, og dagen etter hadde vi en fin samtale om stykket. Fra et norsklærerperspektiv kjente jeg på mange «yes, yes, yes»!
Likevel har det kommet reaksjoner, via lapper som elevene legger igjen i det flyktige museet, som vitner om unge mennesker som vurderer å avslutte sitt eget liv. Disse elevene trenger åpenbart helsefaglig hjelp, og kunstnerne verken kan eller skal leke psykologer. Særlig i forbindelse med slike kunstopplevelser har læreren, som kjenner elevene på godt og vondt, en helt sentral rolle å spille.
Åpnet for samtale
Da DKS Viken skulle jobbe med animasjonsfilmen Sinna mann, laget av Anita Killi, tok formidlingsopplegget form etter grundige diskusjoner med lærere på en større samling. Det brukes sterke virkemidler i filmen når far ikke klarer å styre sinnet sitt og tyr til både psykisk og fysisk vold mot sin kone og sønn.
,,
Filmen Sinna mann hadde evnen til å engasjere og åpne elever til å snakke om det vanskelige temaet.
Fra filmen Sinna mann av Anita Killi / Trollfilm.
Mange av lærerne var sterkt berørte etter testvisningen, men tilbakemeldingene var entydige: De ville ha filmen inn i skolen gjennom DKS, men det måtte legges til rette for en trygg samtale med elevene om tematikken. I tillegg måtte det gjennomføres med maksimalt én klasse av gangen for å gjøre erfaringen, og samtalen etterpå, så intim som mulig. Det måtte ikke planlegges visninger i siste time eller på fredager. Dette for å gi lærere muligheten til å se og samtale med elevene umiddelbart etter formidlingen. En konstruktiv diskusjon med lærerne gjorde oss trygge på at filmen ville bli tatt godt imot i skolen.
Et aktivt grep i formidlingen var at terapeuter fra familievernkontoret ble engasjert til å reise på turné med filmen. Grepet var et direkte resultat av lærernes innspill. Familieterapeutene har en unik kompetanse på samtaler med barn om vold, som i dette tilfellet var viktigere enn en tradisjonell formidling fra kunstneren.
Etter hundrevis av visninger for 5.–7. trinn sitter vi tilbake med mange erfaringer fra elever og lærere. En tilbakemelding fra en skole peker nettopp på betydningen av formidlingsopplegget rundt filmen, slik det ble utarbeidet i samarbeid med lærere:
– Erik Andreassen er rett mann på rett plass. Vi berømmer alle hans evne til kommunikasjon og dialog med barna om dette vanskelige temaet.
Filmen Sinna mann hadde evnen til å engasjere og åpne elever til å snakke om det vanskelige temaet. Lærernes kontinuerlige tilbakemeldinger bidro også til videreutvikling av formidlingsopplegget underveis. Det var et aktivt valg å slippe kunstperspektivet i formidlingen gjennom terapeutenes samtaler med elevene. Det kan kanskje virke som man slipper kunsten helt, og filmopplevelsen kun blir et verktøy for terapi. Men er det ikke sånn vi alle bruker kunst? Kunstverk om livets vanskeligheter møter vi med våre erfaringer, våre følelser og kanskje til og med våre innerste hemmeligheter.
Luft under vingene
Hvor går så grensen for hva slags kunstopplevelser man kan formidle gjennom Den kulturelle skolesekken? Er farlig kunst et umulig sprang, eller avhenger det kun av om formidlingen er god og grundig nok?
Svaret er: Alt er mulig, men DKS krever et rikere kvalitetsbegrep enn det som vanligvis benyttes på kunsten. Bestanddelene i en positiv opplevelse for publikum er mye mer sammensatt i DKS enn når voksne klapper høflig på Nationaltheatret. Således er motsetningsforholdet mellom kunst- og helsefaglig kvalitet et blindspor i debatten om farlig kunst. Mulighetsrommet for farlig kunst ligger kan hende i de tverrfaglige temaene i fagfornyelsen, som fremtidens skole skal bygges på. I DKS må vi ikke undervurdere læreren som gjennom sin nysgjerrighet, kompetanse og ikke minst kjennskap til elevene, skaper ytterligere trygghet rundt det smertefulle og gir luft under vingene til DKS: En kunstopplevelse i skolehverdagen.
Toppbilde: De grenseløse av Hege Haagenrud. Danser Kari Skotnes Vikjord. Foto: Siren Lauvdal.
I 2021 ER DET 20 ÅR siden Den kulturelle skolesekken (DKS) ble en nasjonal ordning. Derfor har vi invitert en rekke bidragsytere til å dele sine erfaringer, refleksjoner og historier om verdens beste ordning for kunst- og kulturformidling til barn og ungdom.