Den tredje kulturens skolesekk

Jeg er ikke en talsperson, det er ingen i boka heller. Samlet er poenget med boka nettopp det at én historie eller ett narrativ ikke duger når man snakker om en så mangfoldig og ulik gruppe som innvandrere i Norge og deres barn. De kommer fra overalt i verden, fra ulike epoker, fra steder som utvikler seg enormt raskt, oftest i positiv retning. Jeg prøver å nyansere historien om «de andre» ved å si at de stereotypiene vi har konstruert gjennom overskrifter, filmer og musikk, ikke forklarer noe annet enn minoriteten i minoriteten, de færreste få med de største utfordringene. At det i realiteten kommer flere arbeidsfolk, advokater, leger og ingeniører ut av Groruddalen enn kriminelle.

Fra Tøyen til Kongsberg besøkte jeg barn som i utgangspunktet var helt like, men med litt ulike spørsmål. Iblant ble jeg en advokat for den ene jenta med hijab i klassen som kanskje var blitt mobbet eller hadde følt utenforskap. Iblant var jeg nålen som stakk hull på boblen og snakket om verden gjennom forskning og alibier fra boka. Jeg innså at mange barn tror at verden går til «helvete». Når jeg spurte en klasse om hvor mange som har elektrisitet, kan lese og går på skole i verden, fikk jeg ofte til svar at det var så lite som 10 prosent, mens det riktige svaret er 90 prosent. Andre ganger møtte jeg håpløshet i lys av egen identitet, og én spurte meg: «Hvorfor skal vi prøve om de ikke gir oss en sjanse? Nordmenn liker oss uansett ikke.» Et syn som er like feil som å tro at 90 prosent av verden er analfabeter. Det er ikke korrekt, men det er en følelse de sitter med, og som bør tas tak i. Best av alt husker jeg en ung gutt (som lignet meg da jeg var på hans alder) som sa: «I dag forandret du måten jeg tenker på. Takk!». Det, og de mange meldingene på sosiale medier, viser meg at kids trenger dette. At dette var etterlengta.

Kanskje det er dialog som mangler, og misrepresentasjonen av ulike folkegrupper gjør avstanden mellom oss større og større. Vi arver skepsis og blir solgt mer frykt. Når det gjelder saker om innvandrere, forteller rapporter fra IMDI og medieanalysebyrået Retriever oss at i bare 3 prosent av sakene kommer innvandrerne selv til orde, at 70 prosent av sakene er problemfokuserte, og at den nest mest brukte betegnelsen i sakene er «mistenkt». Våre største informasjonskanaler, med gjenskinn i underholdningsbransjen, forteller historien om innvandrere i Norge som et problem – ikke en ressurs. Det handler ikke om folk som Farouk Al-Kasim, det handler om folk som Mullah Krekar. Om du ikke vet hvem Farouk er, bør du google ham.

Mitt beste tips til dem som booker for DKS, er å finne og lage produksjoner som skaper dialog. Som lærer unge mennesker kildekritikk i en tid der konspirasjonsteorier og falske nyheter florerer. Vi lever i en tid der sosiale medier dekker konflikter bedre enn medier. Det skumle med det er spissformuleringer og en latskap i søket etter informasjon. Vi trykker på én ting og havner i en algoritme basert på ekkokamre. Målet mitt med mine foredrag er å stille nok spørsmål til at de unge søker informasjon fra dem som vet mest, fremfor dem som snakker mest. Å søke etter informasjon er ikke å «reposte» noe på Instagram – det er å plukke opp en bok eller søke informasjon fra dem som kan mest om et fagfelt.

Vi må nyansere narrativene om hvem «andre» er, i en tidlig alder, mens de ennå prøver å forstå verden og er i en formende alder. På et tidspunkt må vi slutte å prøve å få kids til å lytte til oss, og kanskje begynne å lytte til dem, og svare på det de faktisk lurer på, fremfor å kun snakke om det vi vil.

Toppbilde: Aon Raza Naqvi. Foto: Michael «Akam1k3» Angeles