Vil åpne unges øyne
De har alle opplevd krigens redsler. Livets tilfeldigheter førte dem sammen i et kunstnerisk samarbeid for fred.
Ikke all kunst må forstås.
Du må heller prøve å føle.
En 12 år gammel gutt gråter i frykt der han sitter innelåst på Arkivet, aka «Skrekkens hus», i 1945.
En ung mann danser i skjul i Al Yarmuk flyktningleir i Syria. I nakken har han tatovert «Dance or die». Så det blir det siste IS-bødlene ser om de halshugger ham.
En palestinsk flyktning prøver å gjøre et nytt land til sitt.
Nå står alle tre her. Foran 150 ungdommer i et gult murbygg som er omkranset av en kirkegård, toglinjer og en motorvei, i utkanten av Kristiansand sentrum. De er utøvere i DKS-produksjonen «Vi er tilbake – en kunstnerisk høyesterettssak».
Arne, den redde gutten, fyller snart 92 år og er en av våre siste tidsvitner fra andre verdenskrig.
Ahmad, danseren med tatoveringen, er ambassadør for UNHCR, har opptrådt i Eurovision, har nederlandsk statsborgerskap og turnerer verden rundt.
Og Tohan, den unge asylsøkeren, er så mye mer enn det som synes utenifra. For også han er utdannet danser. I noen uker får han gjøre det som får hjertet hans til å synge: å uttrykke følelser gjennom bevegelser.
Arkivet er i dag et freds- og menneskerettighetssenter.
Produksjonen henter tittelen fra banneret som ble hengt opp på bygningen, kombinert med naziflaggheising, natt til 9. april 2018. Plasseringen var neppe tilfeldig, sett i lys av byggets fortid som Gestapos hovedkvarter på Sørlandet under andre verdenskrig.
Her ble tusenvis torturert og fengslet, og mange ble sendt videre til sin død i ulike konsentrasjonsleire.
Etter en lang runde i rettssystemet bestemte statsadvokaten at naziflagg-saken ikke skulle opp i Høyesterett.
Avgjørelsen ble kimen til «Vi er tilbake – en kunstnerisk høyesterettssak».
Flere mente at beslutningen hadde oppstått i et historieløst vakum, og samtidig var det en politisk diskusjon om historiefaget i det hele tatt skulle bestå.
– Det gjorde meg interessert i å tenke på scenekunstens muligheter for å utforske tematikken. Og å kunne hjelpe publikum til å reflektere over om det er slik vi vil ha det. Det er interessant å reflektere over hva som er tillatt og ikke i et samfunn, sier Birgit Amalie Nilssen, som er programansvarlig ved Arkivet.
DKS-produksjonen var en del av Arkivets markering av Holocaustdagen 2024. DKS Agder var tungt inne med finansiering av produksjonen.
Til sammen 3800 elever ble invitert til å delta i det som er en interaktiv opplevelse av dans, musikk, tidsvitneskildringer, avstemninger, refleksjonsoppgaver, quiz og omvisning.
Birgit Amalie Nilssen, programansvarlig ved Arkivet.
Arkivets programansvarlig beskriver forestillingen som krevende. Den inneholder moderne klassisk musikk og dans, og tung tematikk.
Men det er brutt ned i det Amalie omtaler som «spiselige doser» iblandet mer publikumsvennlige innslag.
– Mange sier at de ikke skjønner samtidsdans. Men ikke all kunst må forstås. Du må heller prøve å føle, bemerker Tohan.
Svaret er menneskeverd
Hvis en av omviserne snakker om «krigen», spør gjerne en elev: «Hvilken krig?» Amalie påpeker at det er et viktig perspektiv å ha med seg for de som jobber på Arkivet.
Bør tidsvitne-begrepet utvides?
– Ja, det er viktig for elevene at det utvides. Mange av dem har selv levd med og i konflikt, og de har en sterk bevissthet om det som skjer i verden. Dette er noe Arkivet hele tiden jobber bevisst med, påpeker hun.
Formidling av Holocaust-historie ligger i bunn for forestillingen, samtidig som det som formidles gjøres relevant for vår tid.
– Vi setter søkelys på menneskerettigheter og på at svaret er menneskeverd. For uansett hvilken krig man går inn i, så starter det hele med dehumanisering.
Også de to danserne påpeker hvor viktig det er å formidle kunnskap og bevissthet om det som skjer i verden akkurat nå.
– Jeg føler det er min plikt å åpne øynene til ungdom, sier Tohan.
Arne fotografert da han var cirka ti år, i hatten han hadde fått av bestefaren sin. Foto: privat
Øyeblikk som endrer alt
Tilfeldigheter kan endre et liv.
Arne ble fengslet fordi han og tre kamerater snublet over et av motstandsbevegelsens skjulesteder, og i tillegg hadde stjålet mat fra tyskerne.
De ville vite hva guttene visste om skjulestedet, og Arne ble dermed den yngste som ble sperret inne på Arkivet under okkupasjonsårene.
Mens IS herjet i Syrias gater, la Ahmad ut snutter i sosiale medier av at han danset i smug på byens tak.
En journalist som så ham danse til sangen «Skin & Bones», lagde en dokumentar om han.
Da sjefen for det nederlandske ballettkompaniet så den, ble han så grepet at han startet en innsamling og sørget for at Ahmad kom i trygghet i Nederland.
Tohan møtte tilfeldigvis Amalie på en fest.
Da hun fikk høre at han var utdannet danser ved samme akademi som Ahmad, gikk hun i dialog med hans kontaktperson i NAV, som innvilget permisjon fra introduksjonsprogrammet for flyktninger.
Dermed kunne Tohan bidra inn i DKS-produksjonen som Arkivet skulle sette opp.
Tilfeldigheter. Tilfeldigheter. Tilfeldigheter.
– Ja, mye i mitt liv skyldes tilfeldigheter. Men du må være klar til å gripe dem, poengterer Ahmad.
– Er du ikke er god nok når de dukker opp, så mister du dem. Du må tro på drømmen din og jobbe hardt underveis, så du er klar når muligheter dukker opp.
Vil gi ungdom håp
I fangecellene i Arkivets kjeller fremfører Tohan en kraftfull og imponerende dansesekvens. Han danser ut alle sine følelser og smerte for det som skjer i Gaza.
Hva tenker du at dere tre har til felles?
– Dessverre lidelse. Men også styrke! Bare tenk hvor modig Arne er som deler sin historie på stedet hvor han ble fengslet som barn.
– Selv vil jeg heller bli sett på som sterk, enn som et offer. For jeg er sterk. Jeg bor som flyktning i et fremmed land. Og jeg har valgt det som kanskje er verdens vanskeligste yrke: å bli profesjonell danser, svarer Tohan.
«Det vi har felles er lidelse. Og styrke»
– Jeg tror på ungdommen, for det er de som kan skape fred i verden, sier Ahmad.
Kriger. Klimakriser. Korrupsjon. Alle og enhver kan bli overveldet over verdens tilstand.
Produksjonen ønsker å etterlate ungdom med håp for fremtiden. Ahmad påpeker verdien av å være et levende eksempel på at ingenting kan stoppe deg fra å oppnå dine drømmer.
– Det er helt essensielt å ha med tidsvitnene i produksjonen. Å inkludere disse sanne historiene tror jeg også hjelper ungdom å være åpne for nye kunstuttrykk, og at de opplever at det de møter er relevant og ekte, bemerker Amalie.
Hva håper du elevene sitter igjen med?
– En bevissthet om at vi alle er med å bestemme hvem som inkluderes eller ekskluderes i et samfunn. Og at de må være grensevoktere for et inkluderende samfunn.
– Den fineste tilbakemeldingen fikk jeg fra ei som kom gråtende til meg – fordi hun var så rørt over å se jøder og palestinere på samme scene. Det ga henne håp om at fred er mulig.
Ahmad Joudeh (33)
- Oppvokst i Al Yarmuk flyktningleir i Syria. Palestinerne som bor der er statsløse flyktninger.
- Forelsket seg i dans da han som åtteåring så en ballettoppvisning for første gang.
- Utdannet ved Higher Institute for Dramatic Arts i Damaskus og Amsterdam university for the Arts/the Dutch national ballet academy.
- Er «High Profile Supporter» for UNHRC og «International Friend» for SOS barnebyer, samt har vært beskytter for Pride i Amsterdam.
- Det er utgitt en biografi om hans liv, samt en Emmy-vinnende dokumentar.
Arne Eilertsen (91)
- Ble arrestert sammen med tre andre gutter på nyåret 1945 fordi de hadde unnlatt å melde fra om et av hjemmefrontens dekksteder i «Helvetesdalen», som de hadde kommet over ved en tilfeldighet.
- Har jobbet for å formidle krigshistorie til barn og unge i over 25 år gjennom Arkivet og Aktive fredsreiser/Hvite busser.
- Mottok Kongens fortjenstmedalje i 2018.
Mahmoud Tohan (28)
- Oppvokst i samme flyktningleir som Ahmad.
- Begynte å danse som barn etter ønske fra familien, for å bidra til å bevare palestinsk kultur.
- Har studert sosiologi, samt ballett og kunst på Higher Institute of Dramatic Art i Damaskus, hvor han også har undervist.
- Søkte asyl i Norge for ett år siden og er nå bosatt i Kristiansand.
Fakta om «Vi er tilbake – en kunstnerisk høyesterettssak»
- Et samarbeidsprosjekt mellom DKS Agder, FN-sambandet og Arkivet.
- Forestillingen tar utgangspunkt i FNs menneskerettighetserklæring artikkel nummer 1: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.
- Forestillingen gir elevene mulighet til å utforske nazismens historie, Holocausts historie i Norge, Holocausts historie i Europa, FNs historie, andre folkemord og menneskerettighetsbrudd samt betydningen av universelt menneskeverd.
- Medvirkende: Erik Haugan Aasland, Ahmad Joudeh, Mahmoud Tohan, Amalie Krogh og Steffen Mulder, samt flere av Arkivets ungdommer, ansatte og frivillige. Konsept og regi er ved Birgit Amalie Nilssen og Eystein Ellingsen. Musikken er ved Rolf Gupta.
Foto: Marte Glanville
Kilder: digitaltmuseum.no, fanger.no og arkivet.no
Bra Brooklyns getto til Nasjonalballetten
Shaakir Muhammad er virkelighetens Billy Elliot. Også han måtte sloss mot alle odds for å oppnå drømmen sin.
Det du (ikke) ser
Multimedial utstilling av SKUP-prosjekt på H20 VGS.
Kulturtanker
Møter med spennende mennesker og nyskapende prosjekter.