– Musikk er våpenet mitt
Nikan Khosravi i heavymetallbandet Confess er dømt til 12 års fengsel og 74 piskeslag for musikken sin.
I Harstad planlegger han hevn – og en DKS-turné.
Kulturens kraft kan komme fram i helt tilfeldige møter, og gode kunstopplevelser kan faktisk endre et liv. I intervjuserien Opplevelser som varer forteller utøvere og andre om sine avgjørende møter med kunst og kultur.
1. februar 1979: Ayatollah Khomeini returnerer til Iran
Nikans far sluttet å designe dameklær etter Sjahens fall. Nå jobber han som regnskapsfører mens Teherans gater fylles opp av stadig mer tildekte kvinner og beskjeggete menn. Men kjærligheten til musikere som David Bowie og Jimmie Hendrix kan det iranske prestestyret ikke ta fra han.
Selv har tolv år gamle Nikan sitt livs beste dag. Etter måneder med masing er den endelig hans: den elektriske gitaren han har drømt om så lenge. Det måtte kløkt til for å overtale moren siden storesøsteren så raskt mistet interessen da hun fikk sin gitar. For hvordan kunne moren vite at det samme ikke ville skje igjen?
Hadde moren bare visst hvordan det kjentes inni han da han så den musikkvideoen – da ville hun ikke vært i tvil!
«Fuck this shit, I’m sick of it! You’re goin’ down, this is a war!»
Slipknot-vokalist Corey Taylor skriker teksten til sangen (sic) inn i kameraet. Bandet har grufulle masker og fargekoordinerte antrekk. Live-showet er energisk og kaotisk. TVen forvandles til en gedigen magnet som drar han fysisk til seg. Det er som om Nickan får elektriske støt. Aldri har hørt musikk som dette! Det er rått, aggressivt, høyt og fantastisk! Etterpå tenker han:
«Dette er det beste jeg har hørt i hele mitt liv! Det er dette jeg vil gjøre! Jeg vil ikke ha en dyr bil eller gjøre karriere, jeg vil spille gitar!»
Frie drømmer
17 år gammel starter Nikan, to år yngre Arash Ilkhani og en annen kompis et band. De bestemmer seg for å kalle bandet Confess. Arash og Nikan har kjent hverandre siden barndommen. De har samme musikksmak og foreldrene er omgangsvenner.
Det finnes noen heavy metal band som får lov til å opptre i Iran, men disse er strengt regulert. For å opptre må man søke om tillatelse. Og nåde deg om du kritiserer regimet eller enda verre: spotter landets offisielle religion. Gutta i Confess holder lenge en lav profil. De vil heller spille for plakatene på gutterommet enn å la seg sensurere av presteskapet. Nikan tar kunstner-mellomnavnet Siyanor, det persiske navnet for giften cyanid.
Men så vil de ut med musikken sin – dele den med andre. Bandets første album utgis i 2012. Det neste slippes i 2015.
To uker etter utgivelsen av det andre albumet banker noen hardt på ytterdøra til familien Khosravi.
Beginning of Dominion ble utgitt i 2012. In Pursuit of Dreams kom i 2015.
FENGSLET
9. november 2015: I nattemørket utenfor står landets beryktede og fryktede Islamic Revolutionary Guard Corps. Det er rundt ti av dem.
«Vet du hva sønnen din driver med inne på rommet sitt?» spør en av de uniformerte Nikans mor.
«Ja, og jeg er stolt av han. Jeg respekterer det han holder på med selv om jeg ikke liker musikken selv», svarer hun.
– Jeg hadde ikke forventet noe annet av foreldrene mine. De er mitt livs største gave, sier Nikan, da vi møtes under Marked for Musikk 2020.
Senere gjenkjenner Nikan mannen som henvendte seg til moren. Han leder de daglige forhørene han utsettes for.
22-åringen fraktes til Irans tøffeste fengsel, Evin. Fengselet er kjent for å torturere landets politiske fanger. De første tre månedene sitter han i isolat. 23 timer i døgnet er han alene med tankene sine.
– Det var dritt. Men jeg fant ut mye om meg selv. Jeg tenkte: «Hvis jeg bryter sammen, så har alt vært forgjeves.»
Styresmaktene har reagert på særlig to ting knyttet til det ferske albumet: Det visuelle utrykket til sangen You will pay back, som forestiller en mullah i dress.
På den tiden prøvde myndighetene å gjøre avtaler med Vesten – som lukket øynene for menneskerettighetsbrudd. Det var budskapet. De likte dårlig at personen på bildet er ikledd både en turban og en dress.
– De mente vi vanæret profetens hellige klær, forklarer Nikan.
Myndighetene reagerte også på at sangen Thorn Within stiller spørsmålstegn ved Allahs eksistens. Teksten spør om gud skapte oss eller om vi skapte gud. I Iran er det dødsstraff for blasfemi.
Flukten
Nikan sitter varetekstfengslet i 18 måneder før han dømmes til seks års fengsel: fem år for blasfemi og ett år for å ha agitert og spredt propaganda mot staten.
Han unngår dødsstraff grunnet en juridisk teknikalitet. Under rettssaken roper dommeren at de er satanister.
Nikans fangenummer var 94170.
– Da jeg kom ut, bestemte jeg meg for å få nummeret tatovert så jeg alltid ville huske hva jeg måtte gjennom for å oppnå drømmene mine.
Waking up in jail! Morgue of living, Buried inside the whale’s Belly
Hope to get out on bail! I’m following my tail, Interrogator says i’ll get hanged fairy!
Elimination, Discrimination, From now on i’m all on my own!
Investigation, Interrogation, They’re gonna crash my every bone!23/7 locked up in a cell! Solitary confinement will be my casket!
Fighting on for my beliefs, What’s a point if i sell my dreams to buy my fucking last breath?
Fra sangen «Evin»
Nikan anker og får mulighet til å bli satt fri mot kausjon. Nikans foreldre betaler kausjon for både sønnen og Arash.
Det neste halvannet året henger rettssaken over Nikan som en dødvekt. Dagene snegler seg av gårde. Han raser ned i vekt. Bare sovetabletter klarer å roe ned hjernen. Er det i dag brevet kommer? Er det de som ringer for å gi beskjed om datoen for ankesaken? Tankekjøret og frykten tar aldri slutt.
– Det var som om jeg ble fengslet hver eneste time, siden friheten min kunne når som helst tas fra meg. Myndighetene gjør det med vilje. De trekker det ut lengst mulig så du blir gal! De vil at du skal ødelegge deg selv!
Foreldrene blir stadig mer bekymret og bestemmer at nok er nok. Sønnen må ut av Iran. Siden passet hans er konfiskert, betaler de en smugler for å få han i trygghet i Tyrkia. Flukten tar tre uker.
Men er han trygg? Sannsynligvis ikke. Det er et velkjent faktum at tyrkiske myndigheter har returnert dissidenter. Nikan tør ikke snakke med en sjel, og dagene tilbringes alene i et hus i byen Düce nær Istanbul. Foreldrene besøker han så ofte de kan, men vanligvis er en katt og hennes to kattunger hans eneste selskap.
Tre måneder senere er Nikan fremdeles i sjokk. Hvordan har livet hans endret seg så totalt? Her sitter han – mutters alene i et fremmed land. Han har mistet alt.
Han får beskjed om at rettssaken er berammet til 2021 – altså om fire år.
Av frykt for represalier mot familien har han avslått alle intervjuforespørslene fra utenlandske medier. At en metallfyr har risikert dødsstraff for musikken sin, har blitt lagt merke til. Til slutt er det faren som ber sønnen skape blest om saken. Da er det som om Nikan ruller opp armene.
«De tok fra meg livet jeg kjente. Men jeg skal kjempe tilbake. Og musikk er våpenet mitt!»
Fribymusiker
Intervjuene han gir spres over hele verden. De når organisasjonen Freemuse, som hjelper kunstnere i fare. De setter Nikan i kontakt med ICORN, som setter hjulene i gang for å gi Nikan status som fribymusiker i Harstad.
Nikans reaksjon da han blir spurt om han vil reise til Norge er spontan: Yes!
– Jeg visste at dere har black metal! humrer han.
Han visste ytterligere to ting: at Norge er en del av Skandinavia og at det er kaldt. Nikan landet i Harstad en desemberdag i 2018. I juli 2019 dømte det iranske rettsvesenet han in absentia til 12 års fengsel og 74 piskeslag.
– Jeg fikk dobbelt så mange år som Ghandi og halvparten så mange som Nelson Mandela. Ghandi! Mandela! Piskeslagene var prikken over i-en.
Du har mistet mye for musikken din. Har det vært verdt det?
– Ja, for jeg føler at jeg gjør noe viktig. Derfor har vært verdt all smerten. Enten lever du for noe eller så dør du for ingenting. Alle sier «du lever bare en gang». Men husk at du også bare dør en gang.
Here I am! send my message to the rest of the world
To be remembered, as the one who fought for what he loved
They can not fucking break me for the who i’m inside
I broke the bars, thrown down the all walls, to speak what is right!
With a bleeding heart i carve, i write, i fight! it’s hard to feel
I cast the world aside, my words collide… I’ve left the cell!
Fra sangen «Phoenix Rises»
Nikan bor fremdeles i Harstad. Arash flyktet fra Iran året etter og bor også i byen som fribymusiker. Bandet er supplert med norske musikere. I april 2021 skulle de ha vært på turné med Den kulturelle skolesekken Troms og Finnmark, Men turnéen ble avlyst grunnet korona.
Confess’ tredje album slippes til våren.
– Det skal hete Revenge at all cost. Jeg skal dedikere albumet til han som forhørte meg i Evin-fengselet og til dommeren. Jo mer jeg skinner, jo mer kommer de til å tenke at de burde stoppe meg.
Confess består i dag av Nikan «Siyanor» Khorsravi (vokal og gitar), Arash «Chemical» Ilkhani (bass, DJ), Erling Malm (gitar, bass), Roger Tunheim Jakobsen (trommer).
Fakta om fribyordningen
- Harstad var verdens første friby for forfulgte musikere. Organisasjonen ICORN samarbeider med PEN Internasjonal og SafeMUSE for å få fribymusikere til byen.
- I Harstad får de en base der de kan skape og utøve musikk i fred, uten å frykte for livet. Musikerne som får opphold og beskyttelse i byen kommer som overføringsflyktninger og går inn i et normalt flyktningeprogram.
- Harstad kommune og Kultur i Troms legger sammen til rette for oppholdet i Harstad. Nikan Khosravi var byens tredje fribymusiker.
Kilde: Harstad kommune
Lyst til å lære mer om Den iranske revolusjonen? Les en god bakgrunnsartikkel fra SVT nyheter.
Foto i denne artikkelen: Øivind Arvola, Wikimedia, Camilla Therese, Pål Bodin, privat, Erik Brandsborg/Kulturtanken og Knut Sørhusbakken/Kulturtanken.