– Jeg håper filmen kan få noen til å føle seg mindre alene
Nora Nivedita Tvedt vil lage film for å møte mennesker. Med «Fuckings adoptert» inviterer hun skoleelever med på en indre reise.
– Jeg ante ikke hva jeg ville lage avgangsfilm om, sier Nora Tvedt.
– Det er som man vil dra ut i verden og lage film om alt mulig annet – før man innser at temaet er rett under nesetippen.
Vi møter dokumentarfilmskaperen på DKS-turné på Bjørkelangen ungdomsskole i Viken.
«Er noen av dere enebarn? Noen som synes at det er skummelt å snakke foran en forsamling?» spør hun i mikrofonen i etterkant av visningen.
«Reis dere hvis dere har en skikkelig rar latter!»
Flere av elevene reiser seg, fniser litt.
– Det er fin øvelse for å få dem litt i gang, forteller hun smilende.
Nora er selv fra et lite sted. Nærsnes heter det, og ligger innerst i Oslofjorden. Røttene hennes strekker seg egentlig enda lenger – helt til India og biologiske foreldre hun aldri har kjent.
Avgangsfilmen hun laget på Den norske filmskolen heter Fuckings adoptert og handler om utfordringen ved å se seg selv for den man er og akseptere det man finner.
– Jeg håper filmen kan få noen til å føle seg mindre alene. Det kunne jeg selv trengt på deres alder.
Et godt grunnlag
I kortdokumentaren introduseres vi for et rom inne i et rom. En slags boks i stillas av stål står midt i et svart studio. Den er delvis dekket med veggplater og er ellers åpen. Gulvet i rommet er dekket med sand.
– Noen ganger når det er vanskelig å snakke om ting, kan det være fint å ha en god grunn å stå på. Vi brukte sand for å få gulvet til å kjennes litt mer trygt, forteller regissøren.
Det er det en grunn til. I dokumentaren møter hun barndomsvenninnen Therese til en samtale om opphav og selvbilde. Det er en samtale de aldri har hatt før, selv om begge er adoptert fra India.
– Hun var den av venninnene mine som har vist mest motstand mot å snakke om det at vi er adopterte. Jeg har liksom ikke hatt muligheten til å ta det skikkelig opp med henne tidligere.
Nora har selv et ambivalent forhold til filmens tema og hvordan det ble presentert i filmer og på TV da hun vokste opp.
– Den typen historier handler ofte om å ville finne den biologiske familien sin, men jeg har hatt ganske andre spørsmål og tanker. Hva skal jeg svare når noen lurer på hvor jeg kommer fra, eller om jeg i det hele tatt vil oppsøke mine biologiske foreldre? Jeg ønsket å lage en film som handlet mer om det, poengterer hun.
– Det er også derfor vi er på samme sted gjennom hele filmen. Det skulle være en indre, heller enn en ytre reise.
Nora hadde en trygg og fin barndom hjemme på Nærsnes.
Et uferdig selvbilde
Filmskaperen liker å blande dokumentar med fiksjonselementer som scenografi for å oppnå en effekt. Gjennom filmen fungerer boksen som et kommunikasjonsverktøy, og er også en representasjon av hvem Therese er som person.
– Det er en konstruksjon som ikke er ferdigbygd, ettersom det å utvikle seg som menneske er noe man aldri blir ferdig med. Akkurat som med selvaksept. Derfor er noen elementer åpne og noen lukkede i boksen, forklarer Nora.
Venninnene nærmer seg temaet på ulike måter som svinger innom både det alvorlige og absurde. De smører ansiktet inn med «hudfarget» foundation og ser filmer fra da de var barn. De ler, gråter og kjefter.
På et tidspunkt deler Therese et dikt om å elske en annen uten å elske seg selv.
I filmens siste sekunder klarer hun endelig å rope det ut: «Vi er fuckings adoptert, Nora!»
– Jeg visste ikke hvor vanskelig det var for Therese å si at hun var adoptert høyt, så det er veldig gøy at hun klarte det til slutt.
Jeg synes hun er veldig modig.
Vesle Nora på besøk hos besteforeldrene på Averøy.
Wow-opplevelser
2012 var et spesielt år for Nora. Hun begynte på ungdomsskolen, noe som betydde mange blikk og spørsmål fra nye medelever. Det at hun var adoptert ble plutselig definerende for hvordan hun fremsto for andre.
– Det var vanskelig med så mye oppmerksomhet rundt at jeg så annerledes ut. Selv følte jeg meg jo norsk.
På samme tid oppsøkte NRK familien hennes og lurte på om tenåringsjenta ville være med i dokumentarserien «Megafon». Det ble til en viktig reise tilbake til India – ikke for å finne sin biologiske familie, men for å besøke barnehjemmet og menneskene som tok vare på henne der.
Turen vekket også en fascinasjon, gjennom å se hvordan regissøren jobbet. Nora beskriver det som en slags «wow-opplevelse»:
– Tenk at det gikk an å jobbe med å møte nye mennesker!
Nora og foreldrene hadde besøkt barnehjemmet én gang tidligere, for å hente hjem lillesøsteren Anna.
Interessen vokste til en lidenskap gjennom tenårene – blant annet gjennom besøk fra Den kulturelle skolesekken (DKS). Den unge filmskaperen har opplevd DKS gjennom hele skoleløpet, og smiler når hun forteller om sjonglører og musikere som viste at det gikk an å leve av ting som å synge om taco og sjokolade.
Og så, på videregående, kom regissør Tonje Hessen Schei på besøk med dokumentaren Drone.
– Den filmen gjorde virkelig inntrykk. Når man går på skolen er det så mye man lurer på om hvem man er og hva man skal drive med. Det å oppleve filmer som berører det å være et menneske på alle slags vis – det er noe jeg skulle ønske jeg fikk se enda mer av.
Vi møter elevene Sindi og Sanne etter visningen. – Jeg ble skikkelig rørt da Therese leste opp det diktet, sier Sanne.
En film til de unge
DKS-opplevelsene inspirerte Nora til selv å melde inn turnéforslag til ordningen. Hun har turnert med «Fuckings Adoptert» i Viken i skoleåret 2021/22, og skal også ut på turné i Agder og Innlandet i 2022/23.
– Jeg laget på en måte filmen til en yngre versjon av meg selv. Nå får jeg møte folka filmen snakker til, og det betyr mye.
Hun har ofte opplevd at elever kommer fram til henne når hun pakker sammen sakene sine etter besøkene.
– Ofte kan de snakke om at de vil bli skuespillere eller holde på med film. Og noen ganger kommer det noen fram som har kjent seg igjen i tematikken. Da kan vi sitte sammen etterpå og snakke litt. Det er veldig givende.
– Vi har ikke snakket så mye om adopsjon på skolen, sier Sindi (15).
– Vi burde snakke mer om det, spesielt med tanke på hvordan vi spør om ting. Det synes jeg var et viktig budskap.
Full sirkel
Identitetstematikk fortsetter å være viktig i Noras filmarbeid.
– Mangfold for meg betyr at det er rom for alle. At det er plass til at alle kan være seg selv og ikke trenger å være like.
For tiden jobber hun med en dokumentarserie i selskapet Magga og Anders. Rent personlig er det et slags full-sirkel-prosjekt – hun jobber nemlig sammen med Øyvind Lien Eknes, regissøren som dro med henne til India og inspirerte en annen slags reise for ti år siden.
Og adopsjonen din – hvilke tanker har du om den i dag?
– Denne turneen har vært en fin måte å prosessere ting på. Når jeg ser filmen sammen med elevene har det skjedd flere ganger at de har kommet med nye perspektiver rundt både identitet og adopsjon – og dokumentarfilm! – som ikke jeg har tenkt på. Jeg lærer masse av å snakke med dem.
Fakta om Fuckings adoptert
- Fuckings adoptert er en kortdokumentar som ble produsert i 2020 ved Den norske filmskolen i Lillehammer.
- Formidlingsopplegget rundt filmen er utviklet av regissør Nora Tvedt og Den kulturelle skolesekken Viken.
- Målgruppen i DKS er elever på ungdomsskolen og videregående trinn.
- Nora Nivedita Tvedt (f. 1998) ble uteksaminert fra Den norske filmskolen våren 2020 med bachelor i kreativ dokumentarregi. Fuckings Adoptert er hennes avgangsfilm.
- Tvedt vant prisen New Nordic Voice – Best Short Film på Nordisk Panorama i 2020 for Fuckings adoptert, blant 18 nominerte bidrag. I juryens begrunnelse står det at hun “har laget en modig og intelligent film som ikke er redd for å stille store spørsmål“.
- Hun har også vunnet Nymfeprisen på Den norske dokumentarfilmfestivalen 2021, Amandus Blikkfang for beste dokumentar og Special Jury Award på dokuArt Bjelovar.
- I tillegg har filmen vært nominert til Beste norske kortdokumentar på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) og Nordic/Docs, og var semifinalist på Student Academy Awards.
Foto i denne artikkelen: Trine Ruud Grønningen/Kulturtanken, stillbilder fra filmen og privat.
Reisen hjem
Han rømte fra Hallingdal etter en trøblete ungdomstid. Han reiste tilbake for å vise hva det hadde blitt av ham. Vi ble med da Berat Jusufi, hovedpersonen i filmen Krigere, dro tilbake for å vise filmen om sitt liv.
Fra kommentarfeltet til klasserommet
Kan elever bli bevisst egne holdninger gjennom rollespill – ved å måtte forsvare meninger de kanskje er dypt uenige i? Filmskaper Marin Håskjold, Fotogalleriet og DKS Oslo testet nylig et formidlingsopplegg om kjønnsidentitet.
Kulturtanker
Møter med spennende mennesker og nyskapende prosjekter.