– Jeg tror det kan kalles en euforisk opplevelse
Du kan tro det blir kjedelig eller rart – men hva om det blir magisk? Jakob Hammari Onstad opplevde nettopp det da Den kulturelle skolesekken kom på besøk.
Kulturens kraft kan komme fram i helt tilfeldige møter, og gode kunstopplevelser kan faktisk endre et liv. I intervjuserien Opplevelser som varer forteller utøvere og andre om sine avgjørende møter med kunst og kultur.
«Det her kan ikke bli bra.»
Det er hva Jakob tenker der han sitter i gymsalen.
Den kulturelle skolesekken er på besøk med et samisk progrock-band. «Skal de liksom joike i en hel time?» stønner han innvendig og lener seg tilbake med armene i kors.
Men da vokalisten begynner å synge, er det så vakkert at han får frysninger. Det nærmest kribler i hele kroppen. Selv om han ikke skjønner hva hun synger, så kommer følelsene hennes frem gjennom stemmen hennes.
– Det hoppet – fra å tenke at det kom til å bli kjedelig til å oppleve det som fantastisk – det var helt spesielt. Jeg tror det kan kalles en euforisk opplevelse, sier Jakob da vi møtes et par år senere.
«Det hoppet – fra å tenke at det kom til å bli kjedelig til å oppleve det som fantastisk – det var helt spesielt.»
DKS hele skolegangen
I likhet med alle landets 18-åringer er Jakob oppvokst med Den kulturelle skolesekken.
Han husker fremdeles musikeren som hadde laget et helt nytt blåseinstrument, en tubåt; en blanding av tuba og trompet.
Men ingen utøvere gjorde så sterkt inntrykk som det samiske progrock-bandet som kom på besøk da han gikk på ungdomsskolen.
– Jeg vet at mange av vennene mine syntes DKS var spesielt eller litt kjedelig, og jeg har selv gått fra en forestilling og tenkt: «det her var sløvt». Men i utgangspunktet synes jeg det er en veldig fin ordning.
Han har hatt mange samtaler om ordningen med sin politiske engasjerte pappa. Jakob har fortalt om DKS-besøk de har hatt på skolen, og faren har fortalt om bakgrunnen for ordningen.
– DKS er viktig for å vise alt som finnes og skjer i Norge. For eksempel bør vi som bor i Oslo-området vite at samer og deres musikk også er en del av vår kultur, poengterer Jakob.
Fra hardrock til tonesatte dikt
Da Jakobs pappa var i begynnelsen av 20-årene, dro han og noen kompiser til Liverpool for å satse på musikken.
De ble i noen år, prøvde hardt, men måtte dra hjem igjen og skaffe seg helt ordinære jobber.
Jakob begynte å ta gitartimer på kulturskolen da han gikk i 8. klasse.
Men musikkinteressen lever i beste velgående, og opp gjennom har begge foreldrene introdusert Jakob for masse forskjellig musikk.
– Det har vært alt fra rap til klassisk, til jazz og blues. Det har sneket seg inn på meg, for å si det sånn.
Det var faren som insisterte på at Jakob burde lære å spille et instrument. Så etter fire års venting for å komme inn på kulturskolen, begynte Jakob å ta gitartimer.
– Det var mest fordi pappa pusha, og det var så lange ventelister. Men da jeg først kom i gang, fikk jeg dilla.
18-åringen går nå på musikklinja på Oslo by steinerskole. På fritiden skriver han dikt og lager musikk.
– Jeg prøvde å lage hardrock, som er det jeg hører på selv, men singer-songwriter-sjangeren føltes mer riktig. Selv om jeg ikke hører på sånn musikk i det hele tatt! Jakob smiler.
På hjemstedet Ytre Enebakk i Viken fylke bor det foruten Jakob 4383 mennesker. Han beskriver det som ei typisk lita bygd hvor det skjer lite, men hvor folk er hyggelige.
Hvordan vil du beskrive deg selv?
– Jeg er kanskje litt annerledes? Jeg føler jeg ser verden på en litt annen måte enn de fleste av vennene mine.
Jakob kjenner for eksempel ingen andre som skriver dikt.
Det begynte med at de hadde om dikt i norsken for et par år siden.
Han tenkte: «det her kan jeg også gjøre», prøvde det og likte det.
– Jeg får mye ut av å skrive dikt, det er befriende. En må tørre å uttrykke følelser uten at det skal være et problem, sier han smilende.
Det er ikke bare diktene og det at han går på en litt alternativ videregående i Oslo som skiller Jakob fra andre ungdommer i Enebakk.
«Jeg får mye ut av å skrive dikt, det er befriende.»
For to år siden fikk han plutselig alopecia areata, som førte til at han mistet alt håret. I tillegg må han alltid ha med seg en EpiPen siden han er dødelig allergisk for egg.
– Det var veldig tøft å miste håret. I starten syntes jeg synd på meg selv, men så bestemte jeg meg for at jeg ikke gadd det mer. Det er to ting jeg bare må leve med, sier han med et skuldertrekk.
Samisk slekt
Tilbake til gymsalen og progrockbandet: ikke bare var musikken en åpenbaring, den vekket også Jakobs interesse for familiens samiske aner.
Slekta på morssiden er fra Finnmark, Finland og Sverige. Skriftlige spor her og der fra oldemødre og tippoldemødre vitner om familiens samiske arv.
– Men du vet, før var det så mye skam over å være samisk, at vi vet ikke nøyaktig hvem det var.
«Da jeg hørte det bandet, følte jeg det var spesielt å ha den forbindelsen til det samiske.»
Jakob har ingen stor drøm om å bli musiker. Skjer det, så flott.
Men han vet at sjansen er liten og utfordringene mange.
Akkurat nå er planen å studere noe innen naturfag, kanskje astronomi. Musikken og diktene får heller være en hobby.
– Men jeg vil gjerne gi noe av det samme til andre – den følelsen jeg fikk da hun sangeren begynte å synge i den gymsalen.
Fakta
Jakob er ikke 100 prosent sikker, men bandet som besøkte ungdomsskolen hans var med all sannsynlighet produksjonen Amas med Marianne Pentha.
Tips: Hør Jakob fortelle sin historie i den første episoden av Kulturtankens podkast Kulturtanker. Hans historie begynner på 1:34.
Lyst til å vite mer om Den kulturelle skolesekken?
På denkulturelleskolesekken.no finner du masse informasjon.
Er du lærer? Vi har laget en egen ressursside for alle som jobber i skolen.
Likte du denne artikkelen?
LES FLERE HISTORIER OM AVGJØRENDE MØTER MED KUNST OG KULTUR
Foto: Marte Glanville/Kulturtanken & privat
Podkasten Kulturtanken kommer cirka én gang i måneden. Du finner den på Spotify.