– Jeg trodde jeg var helt alene og den rareste på jorda
Han er trans, samisk og kan ikke lese noter. Adrian Angelicos vei til verdens operascener er unik – som ham selv.
Kulturens kraft kan komme fram i helt tilfeldige møter, og gode kunstopplevelser kan faktisk endre et liv. I intervjuserien Opplevelser som varer forteller utøvere og andre om sine avgjørende møter med kunst og kultur.
Vi anbefaler å høre Adrian synge mens du leser saken:
1700-tallet, et sted i Italia:
Adrian som brudepike. – Tante Mona Lisa betød utrolig mye for meg. Jeg var så stolt over å få være brudepike for henne.
En liten gutt står og synger i en kirke. Plutselig høres en stemme fra oven: «Du må ikke la dem gjøre det!» roper en naken ung mann – før han kaster seg fra galleriet og faller til sin død på steingulvet.
«They stole the gift that made him a man. To give him a voice that made him a god.»
Det var helt tilfeldig at Adrian så traileren til Farinelli, den prisvinnende filmen om verdens mest kjente kastrat. I sin tid sloss både menn og kvinner om Farinellis gunst, 1700-tallets musikalske gud.
Adrian ble lamslått av filmen. Av kostymene. Av musikken. Av dramatikken.
Han gikk bare på barneskolen, så fikk sikkert ikke lov, men tok likevel t-banen fra Groruddalen inn til sentrum av Oslo. I en bakgate lå platebutikken Musikkforlaget, og der gravde de frem CD-en med filmusikken.
– Det var første gang jeg følte at jeg så noen som meg selv. I likhet med Farinelli følte jeg at ikke alt var på plass. At jeg ikke passet helt inn, forklarer Adrian om hvorfor filmen satte så dype spor.
Så glad ble Adrian da han fikk et keyboard i bursdagsgave!
Motorsykkeltur i Danmark. Turen gikk til Møns Klint på morens Yamaha Virago. Adrian var 14 eller 15 og satt bakpå.
«I likhet med Farinelli følte jeg at ikke alt var på plass. At jeg ikke passet helt inn»
Stengte dører
Farinelli var en av mange tilfeldigheter som førte Adrian dit han er i dag, som et av landets store operatalenter.
I oppveksten sang han i kor og gikk på dramalinja på Nissen vgs, han var til og med korist på Which Witch-turnéen med selveste Jonny Logan.
Men veien derfra til hyllest på operascener i inn- og utland var kronglete.
Dyskalkuli, tall-varianten av dysleksi, resulterte i at Adrian aldri fikk vitnemål.
– Jeg brukte alle konfirmasjonspengene til å stryke nok en gang i matte, sier han litt oppgitt.
Manglende studiekompetanse betyr mange stengte dører hvis du vil studere. Verken Musikkhøgskolen, Musikkvitenskap på UiO eller Operahøgskolen ville ha ham.
«Jeg begynte å synge for meg selv i hønsehuset og i garasjen.»
Casa Pollo (kyllinghuset) hvor Adrian øvde. Bygningen hadde en fantastisk akustikk.
Etter videregående reiste han til Spania for å jobbe hos tanta si. Der gjenoppdaget han Farinelli– elsken og sanggleden sin.
– Jeg begynte å synge for meg selv i hønsehuset og i garasjen. Jeg skrek mye og skremte sikkert alle naboene, he-he. Jeg likte å strekke stemmen for å se hvor høyt eller lavt jeg kunne komme. Jeg skjønte at opera var elitesport for musikere.
– Man er et lappeteppe av opplevelser og tilfeldigheter.
Hans første private sanglærer var for eksempel et lykketreff.I dag kaller han Henning Vilén bare for «danskefar».
– Det at han trodde så på meg og støttet meg, betød mye.
Adrian bestemte seg for å prøve og se hva som var mulig. Kanskje trengte han ikke å gå den samme veien som alle andre?
– Hvis du ikke kan følge elva, må du lage en bekk selv. Da kommer du kanskje likevel til elva du ønsker. Du må bare ikke gi deg! sier han engasjert.
Med på notene
Dyskalkulien gjør at han aldri har kunnet lese noter. Ikke da. Ikke nå. Men på et visst nivå når du studerer musikk, antas det at du kan det. Ergo er det ikke en del av pensum. Det gjorde det lettere for Adrian å få innpass.
Men det var aldri enkelt. En audition sørget for et stipend og innpass på et postgraduate-kurs på Royal College of Music i London. En av de første dagene fikk han tildelt et noteark med en ukjent fransk sang og beskjeden: syng!
– Det var helt forferdelig! De seks første ukene gråt jeg hele tiden og tenkte at jeg aldri kom til å klare det. Jeg følte meg som den verste bedrageren noensinne!
Han beskriver de neste to årene som «hardcore, men veldig nyttige». Nøkkelen var at undervisningen var hovedsakelig praktisk.
– Det var learning by doing, ikke learning by matematikk! Det er nesten så Adrian snøfter.
Som profesjonell operasanger har han laget sitt eget system som gjør at han klarer å lære musikk.
– Det går på takt og mønster. Jeg skriver inn takten på notene mens jeg hører på opptak. Jeg må lære alt med øret, forklarer han.
«Jeg innså at jeg avfeide 500 år med musikkhistorie.»
Fordommer mot opera
«Jeg liker all musikk – bortsett fra opera og køntri», kan folk si, nærmest med stolthet i stemmen. Og operasangere – det er sånne nevrotiske mennesker som er redde for trekk og som aldri klarer å synge bursdagssangen på en vanlig måte. Eller?
Adrian elsker Liverpool F.C, Studio Ghibli og å game. Han er oppvokst med heavymetal, pop og musikaler. Banner som en sjøulk, er selvironisk og morsom, og snakker på inn- og utpust.
Men selv han, som ble eksponert for mange ulike typer musikk i oppveksten, hadde hørt at opera og køntri ikke var noe bra.
– Så som den idioten jeg var, sa jeg det samme: At jeg verken likte opera eller køntri. Helt til jeg innså at jeg avfeide 500 år med musikkhistorie.
Adrian insisterer på at alle vil klare å finne noe de liker innen opera-sjangeren. Du må bare lete litt og gi sjangeren en sjanse.
– I mange hundre år var det opera og klassisk musikk som var mainstream, poengterer han.
Marita Sølberg, Adrian og Mari Eriksmoen i Rosenkavaleren på Den Norske Opera.
Bukse- og kastratroller
Som mezzosopran har Adrian spesialisert seg på såkalte bukseroller og kastratroller.
Bukseroller er mannlige roller sunget av kvinner, kastratroller er roller skrevet for kastrater, altså menn hvis testikler ble fjernet som barn for at de skulle beholde sin lyse stemme, men ha lungekraften til en mann.
Den katolske kirken forbød praksisen først i 1903.
– Jeg føler meg litt som en kastrat. I likhet med Farinelli er jeg ikke en helt typisk mann.
Vendepunktet
Det er vår i London. Året er 2015 og Adrian er på sitt mest feminine.
Privat går det i stort hår, sminke og korte skjørt. På jobb innebærer rollen han spiller en Gone with the wind-kjole.
– Jeg prøvde ekstremt hardt å være feminin.
En kveld på vei hjem fra Covent Garden etter jobb slår det ham:
«Det her gidder jeg ikke lenger, det får bli som det blir!»
Helt siden puberteten har Adrian kjent at utsiden ikke stemmer overens med hvordan han føler seg på innsiden.
Men i mange år hadde han ingen ord å sette på det han følte. Begrepet transperson hørte han først i 2014.
Denne vårdagen går en lang prosess mot slutten.
Han vil være hel og autentisk.
Hva vil det konservative operamiljøet si? Betyr det slutten på karrieren? Det får gå sin gang. Han har et håp om at det skal gå bra.
Adrian bytter navn, opererer vekk brystene.
Han velger å ikke ta testosteron så stemmen ikke endres:
– Stemmen er lyden av meg, den er min identitet.
I mars 2017 står han for første gang på scenen med sitt nye navn. Åpen om sin identitet.
– Jeg gruet meg til reaksjonene, men operaverdenen har vært kjempeåpen og fin. Jeg synger de samme rollene som før, bare med et annet navn og kort hår, det er alt. Det er bare en liten del av meg. Alle mennesker er som et puslespill, du er ikke bare én ting.
Samisk opplærling på TikTok
Hva skal man gjøre som kunstner når det er korona og jobber kanselleres over en lav sko?
Tja, hva med å starte en TikTok-konto? @arctic_melody har i skrivende stund over 15 000 følgere og har gitt Adrian en plattform hvor han når nye målgrupper. Rett som det er dukker han opp i feeden iført samekofte med poster som kombinerer kunnskap med humor.
«Jeg lærte aldri noe om samer på skolen», er en typisk kommentar fra følgere. Det vil Adrian gjøre noe med. Han poster for eksempel om samenes åtte årstider, om Alta-aksjonen og om sin egen reise til å bli Adrian.
Han er 6. kandidat på Samefolkets Partis lister. Selv om han har bodd i Oslo siden han var fem, er han stolt av sine nordnorske og samiske røtter. Tromsødialekten er intakt og får en ekstra polish hver gang han drar nordpå eller snakker med folk med samme dialekt.
– Jeg brenner for landsdelen og er stolt av min samiske bakgrunn. Jeg ivrer for det samiske i byene. Å være samisk er ikke bare reindrift og Sápmi. Det er mye usynliggjøring av urfolk generelt. Det er bare å ta på seg ei kofte, så merker du fordommene, sier han.
«Å være samisk er ikke bare reindrift og Sápmi.»
«Dare to be you» – våg å være deg selv, oppfordrer Adrian på TikTok-kontoen @arctic_melody.
– Tenk at jeg klarte det! Jeg hadde ingen andre forutsetninger enn stemmen min, vilje og folk jeg møtte som ønsket å hjelpe meg.
– Jeg synger på så mange språk, og syntes det var trist at jeg ikke snakker mitt eget språk. Så nå prøver jeg å lære nord-samisk.
De som så ilden
En trans-same som synger opera på verdens scener. Adrians liv kunne blitt et helt annet. Han understreker igjen betydningen av de som støttet ham underveis.
– Jeg trodde jeg var helt alene. Jeg var urfolk, hadde dyskalkuli, var ikke kvalifisert til å studere og hadde ikke den vanligste kjønnsidentiteten. Jeg hadde heller ingen forbilder som kunne gitt meg håp om at det ville gå bra. Jeg trodde jeg var helt alene og den rareste på jorda. Jeg ville gitt opp hvis jeg ikke hadde møtt folk som oppmuntret og trodde på meg.
– Alle trenger noen som ser deg og ilden du har inni deg!
«Alle mennesker er som et puslespill, du er ikke bare én ting»
Fakta om Adrian Angelico (39)
- Fra Tromsø, oppvokst i Groruddalen i Oslo.
- Prisvinnende mezzosopran som jobber nasjonalt og internasjonalt.
- Har blant annet spilt Octavian (Rosenkavaleren), Prins Orlovsky (Flaggermusen), Le Prince Charmant (Cendrillon), Hänsel (Hänsel und Gretel) og Cherubino (Figaros bryllup).
- Tildelt landets største operapris, Tom Wilhelmsens Opera og Ballettpris, i 2017. Har også fått to spesialpriser i Dronning Sonjas internasjonale musikkonkurranse.
- Studerte ved Royal College of Music og Benjamin Britten International Opera School i England. Han har vært praktikant ved operahuset i Zürich. Jobber nå frilans.
Fun fact: Adrian har en cameo i serien Exit 2, vært dommer på Alltogether now på TVNorge og opptrådt på Allsang på Skansen.
I videoen øverst i saken ser du klipp av Adrian som Hans i Hans og Grete og som Octavian i Rosenkavaleren. Klippene er fra oppsetninger på Den Norske Opera.
Notearket er Adrians fra La Clemenza di Tito, en opera av Mozart. Han sang kastratrollen Sesto i Bergen tidligere i år.
Foto: Monica Wegling, Erik Berg/Den Norske Opera & Ballett, June Witzøe, Elisabeth Ohlson Wallin og privat.
Likte du denne artikkelen?
LES FLERE HISTORIER OM AVGJØRENDE MØTER MED KUNST OG KULTUR
– Det var viktigere for meg å være hel og autentisk enn å passe inn i en mal.
Møt Den Norske Opera & Ballett er fast produksjon for 6. trinn i Den kulturelle skolesekken Oslo.
Adrian i forestillingen «Flaggermusen» på Elbphilharmonien i Hamburg.
Adrian i traileren for «Rosenkavaleren» på Nasjonaloperaen i 2019.
Fakta om kastrater
- I perioden 1600-1850 ble opp mot 4000 unge gutter kastrert årlig. Mange døde eller fikk psykologiske problemer, et fåtall ble berømte sangere.
- Utseendemessig var de feminine, samtidig som de var usedvanlig høye. Brystkassen var veldig mye større enn hodene og armene kunne vokse helt ned til knærne.
- De var den tids Michael Jackson. Folk besvimte når de opptrådte og de var ettertrakede sexobjekter.
Kilde: Adrian Angelico, pubmed og classicfm.com
Fakta om Farinelli
Født i Italia i 1705, døde i 1782.
Het egentlig Carlo Maria Michelangelo Nicola Broschi.
Regnes som en av operahistoriens største sangere. Stemmens hans dekket tre oktaver. Sies å kunne holde høye noter i over ett minutt.
Det ryktes at han kunne kurere sinnslidelser og få kvinner til å besvime. Beskrives som androgynt utseende med lange lemmer.
Var forgudet over hele Europa. Dronning Elisabetta Farnesa av Spania hyret Farinelli for å synge i håp om at det kurerte ektemannens depresjon.
Portrett av Farinelli av Jacopo Amigoni.
.jpg){kind=link}