Buffy By på skrivekurs med DKS
Ingeborg Arvola er forfatter og dramatiker og har skrevet en rekke bøker for både barn og voksne. Serien om Buffy By er populær, og boken Buffy By er talentfull (2019) ble nominert til Brageprisen og tildelt Kulturdepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur. Buffy By og Ingeborg har også vært på flere DKS-turneer.
Illustrasjoner: Nora Brech
HER ER FORFATTEREN som kommer fra Den kulturelle skolesekken, sier Randi og forteller litt mer, før hun minner oss på å være stille og flinke. – Så vi får med oss mest mulig nyttig, avslutter hun.
Hele klassen klapper for forfatteren. Som vanlig overdriver vi, klapper vilt begeistret enda vi slett ikke vet om kurset kommer til å bli bra. Vi slutter ikke før forfatteren legger hodet bakover og ler, og Randi hysjer oss stille.
Forfatteren sier at hun skal bruke dobbelttimen på å lese og fortelle om hva hun liker, hvordan hun får ideer, og hvordan ideene blir til tekst. Til slutt skal vi få noen enkle og morsomme skriveoppgaver. Danilov spør om forfatteren er rik, noe hun svarer nei på. Ruben spør om man må være med på skrivekurset når man hater å skrive.
– Vel… sier forfatteren og sender Randi et spørrende blikk.
– Alle skal delta, sier Randi bestemt.
Jeg rekker opp hånda.
– Ja? sier forfatteren.
– Jeg kan hjelpe deg med skrivekurset, sier jeg. – Jeg er nemlig også forfatter.
– Er det sant? smiler forfatteren.
– I hvert fall nesten, legger jeg til. – Men jeg har noen tips. Det er for eksempel alltid bra å ha med informasjon om været. Og det er lurt å ha med fakta.
– Ikke sant! sier forfatteren og nikker ivrig. – Selv prøver jeg alltid å velge det viktigste først når jeg skal skrive noe. Altså det viktigste heller enn begynnelsen på historien. Vil man skrive noe spennende, burde man finne ut hva som skal skje som er spennende. Kanskje en bestevenn plutselig ikke dukker opp på skolen? Hva har skjedd? Etterpå kan man tenke ut navn på hovedpersoner og skrive de første setningene om når hovedpersonen våkner og skyene er tunge og grå på himmelen.
– Og personbeskrivelser! legger jeg til. – Det er viktig å beskrive personene, og det kan bli mange linjer med tekst bare om noen har krøllete hår!
Tiril ler. Og så ler hele klassen. Randi hysjer på oss, men forfatteren smiler til meg.
– Og når man skal velge noe å skrive om, kan det være lurt å bruke noe man kan, fortsetter hun etter litt. – Spiller man fotball, kan man masse om fotball. Er man hestegal, kan man masse om hester. Jeg holdt på med hester da jeg gikk på skolen, det har jeg brukt til å skrive hestebøker.
– Hva heter bøkene? spør Siri og Ann-Helene i kor.
Forfatteren nevner titlene og skal til å fortsette da jeg rekker opp hånda.
– Jeg er fattig og kan masse om det! informerer jeg.
– Ikke sant! sier forfatteren. – En forfatter som heter Charles Dickens, skrev mange bøker om fattige hovedpersoner. Han ble veldig berømt.
– Det er også viktig å bruke noe man selv liker, fortsetter forfatteren. – Jeg er for eksempel interessert i rare ting som hender i verden. Fantasien min blir vekket når jeg ser et bilde av en enøyd kattunge. Hva? Enøyd? Fins kykloper likevel? Eller har dere hørt om varulvbabyene i Italia? Først var det en baby som utviklet masse hårvekst. Overalt. Så var det plutselig mange babyer i samme område. Masse hårvekst. Avisene kalte dem varulvbabyer. Hva? tenker jeg. Hvor mye hår? Er babyene søte? Skumle? Skjønner dere – jeg begynner å fantasere. Av og til blir disse historiene til tekster, av og til ikke. Når det gjelder de babyene, viste det seg at et legemiddelfirma hadde byttet om på medisiner for kolikk og hårtap.
Forfatteren ler når hun tenker på personen som forvekslet medisinene på jobb. Jeg ler også, og tenker: Jeg og forfatteren er så like! Vi tenker helt likt! Tenk om vi er i slekt! Jeg stirrer på forfatteren mens hun snakker videre om tips og fantasi. Jeg tror faktisk nesene våre er hundre prosent identiske. Hva er sjansen for det? Kanskje hun er … grandonkelen min? Det kan godt hende. Jeg har nettopp fått en bestemor jeg ikke visste om. Slektninger kan være overalt.
– Harry Potter! sier forfatteren. – Han fantes ikke før noen DIKTET han opp. Kanskje dere kommer til å dikte opp noe så stort i framtiden? Hvis dere trener fantasien.
Jeg må skaffe en blodprøve, tenker jeg og hører ikke egentlig etter mens jeg leter etter en saks i sekken min. Og jeg trenger en hårprøve. Så kan jeg sende blod og hår inn til analyse og få brev i posten om at forfatteren og jeg er i slekt.
– Og nå skal jeg si noe som kanskje høres rart ut, smiler forfatteren.
– Rettskriving er ikke viktig når man får en god ide.
– Å jo! sier Randi og tar et skritt fram. – Rettskriving er faktisk veldig viktig.
– Men ord kan man rette etterpå, forklarer forfatteren. – Ideer kan bli borte. Ideer er viktigere enn dobbeltkonsonant.
– Men dobbeltkonsonant er viktig! sier Randi bestemt.
– Nei, smiler forfatteren. – La oss si at jeg får en kjempegod ide til en fortelling. Jeg skriver som en gal. Jeg blir forfulgt. Det er mørkt, høst, blader på bakken, det er glatt, jeg hører forfølgeren, men kan ikke se hvor han er, tør ikke snu meg, løper gjennom skogen, jeg vet at det er en massemorder som vil drepe meg.
– Hva skjer? spør Elena spent.
– Altså, hvis jeg skriver og skriver, og i farta skriver MASEMORDER, så vet jeg likevel hva jeg mener. Jeg vet at det ikke er en masete morder som kommer etter meg og sier: «Jeg skal drepe deg, jeg skal drepe deg, veeent, jeg skal drepe deg.» Nei! Det er en massemorder. Og jeg er i livsfare. For det er blodig alvor. Hvis jeg henger meg opp i den doble konsonanten når jeg skriver, kan jeg miste den gode ideen. Det er stor forskjell på å bruke fantasi og å tenke på rettskriving.
Vi får i oppgave å skrive fem setninger om et dyr. Når alle har gjort det, smiler forfatteren og sier at vi skal stryke over dyret vi har valgt. Jeg har valgt hest (fordi forfatteren liker hester). Der det står hest, skal jeg i stedet skrive vennene mine. Å! Teksten blir sånn:
Vennene mine
Vennene mine har store tenner. De bæsjer hvor som helst, og bæsjene er store, runde klumper. Vennene mine er større enn meg og har mange forskjellige farger. Den største farta til vennene mine heter galopp. På Bjerke travbane driver vennene mine med trav. Da har vennene mine vogner etter seg og løper om kapp.
Da forfatteren er ferdig, klapper vi masse. Mens de andre klapper videre, tar jeg saksa og skynder meg mot forfatteren. Jeg aner ikke hvorfor, men Randi stanser meg bestemt.
– Jeg vil bare ha litt blod, sier jeg og rykker meg løs. – For å sjekke slektskap.
– Blod? sier Randi forvirret.
– Jeg skal bare klippe bittelitt i en finger.
– Gi meg saksa, sier Randi lavt, men bestemt.
– Kan ikke forfatteren bestemme det selv? foreslår jeg og prøver å vri meg løs. – Hun er glad i rare opplevelser.
Randi napper saksa ut av hånda mi.
– Mener du at jeg skal bite henne i fingeren for å få tak i blod? fnyser jeg.
– Kan jeg få autografen din? spør Iram forfatteren.
Forfatteren smiler og sier ja, selvfølgelig. Da vil med ett alle i klassen ha autograf. De samler seg rundt forfatteren og gjør det umulig å komme fram både med og uten saks. Jeg skynder meg bort til skapet med ark og blyanter for å finne det klassen trenger til autografer, så de kan bli fort ferdige. Når skapdøra åpnes, slår den borti ryggen til Isak, så han dulter inn i Ifrahim, som ikke følger med og faller mot ryggen til Kaia, som akkurat har armen bøyd, så albuen hennes slår inn i nesa til forfatteren.
– Å nei! sier hele klassen. – Du blør neseblod!
– Blør! sier jeg og river ut tørkepapir. Jeg presser meg fram mellom de andre og tørker opp neseblod. – Sånn! sier jeg fornøyd og gir resten av tørkepapiret til forfatteren.
Randi har lagt saksa på bordet.
Jeg napper den til meg og klipper en hårdott av forfatterens hår.
– Hva gjør du, Buffy? spør klassen og stirrer på meg.
– Det er et minne! svarer jeg, for jeg vil ikke røpe at jeg og forfatteren kanskje er i slekt. – Mye bedre enn en autograf.
– Vi vil også ha! roper resten av klassen og ser etter sakser som de kan klippe forfatteren med.
– Kanskje dere kan dele? foreslår forfatteren og peker på hårdotten i hånda mi.
– Greit, sier jeg og deler ut hårstrå til alle i klassen, men passer på å beholde flest selv.
Det er uansett bare jeg som har blodet hennes på et papir i lomma. Det er bare jeg som antakeligvis nesten helt sikkert er i slekt med henne!
I 2021 ER DET 20 ÅR siden Den kulturelle skolesekken (DKS) ble en nasjonal ordning. Derfor har vi invitert en rekke bidragsytere til å dele sine erfaringer, refleksjoner og historier om verdens beste ordning for kunst- og kulturformidling til barn og ungdom.