Samisk kulturformidling før og nå – en samtale
Av Susanne Hætta og Johan Sara jr.
Johan Sara jr. (f. 1963) er musiker, joiker og komponist, og Susanne Hætta (f. 1975) er forfatter, fotograf og kunstner. Begge er født og oppvokst i Alta i Finnmark, og de jobber med samisk kunst og kultur på ulike måter.
De siste årene har Den kulturelle skolesekken (DKS) satset på å styrke samisk kunst- og kulturformidling i DKS. 2020 var det første året da alle fylkene viste produksjoner med samisk innhold i DKS.
Med dette som utgangspunkt diskuterer musiker joiker og komponist Johan Sara jr. og forfatter, fotograf og kunstner Susanne Hætta sine egne erfaringer med samisk kulturformidling og hva som gjør en DKS-produksjon samisk.
Susanne: «Hva er samisk kultur?» er et spørsmål jeg ofte får fra personer som ikke har møtt en same tidligere. Det er et ganske stort spørsmål, som jeg alltid parerer med «Hva er norsk kultur?» og et glimt i øyet. Når det gjelder samisk innhold i DKS-sammenheng, må man snevre inn hvilke bestanddeler som finnes i samisk kultur – og det er som i andre kulturer: fortellinger, mytologi, musikk, teater, film, historie, religion, næringsutøvelse, duodji (kunsthåndverk) og kunst. Noe jeg lurer på, er dette: Kan samisk innhold i DKS formidles av en ikke-samisk utøver?
Johan: Ja, det kan det. Shakespeare og Brecht har jo blitt fremført på alle mulige språk, også norsk. Det er hva som presenteres, som er det viktigste, tenker jeg.
Susanne: Jeg mener at «samisk innhold» bør være bearbeidet av en samisk kunstner eller kulturarbeider som et minimum, men kanskje er jeg litt for puritansk? Det er uansett ikke en problemstilling man ofte støter på, for jeg tror man er ganske bevisst på faren for kulturell appropriasjon, i tillegg til at DKS’ kvalitetskrav holdes høyt. Norske kunstnere som jobber med samisk innhold, opplever jeg som profesjonelle og ydmyke overfor kulturen vår.
Johan: Et spørsmål vi må stille oss, er om samisk kultur generelt er så interessant for norske elever – og bør man ikke da sette opp en produksjon som ikke er vektet tungt på samisk språk?
Susanne: Fra mitt utgangspunkt som norskspråklig same er det ikke nødvendigvis de samiske språkene som er det viktigste å formidle, selv om det åpenbart er viktig at det lages kunst og kultur på de samiske språkene. Når man skal inn i skoleverket i en nasjonal kultur som den norske, må innholdet være forståelig for alle, enten ved at det fremføres på norsk, eller at det har undertekster. Det er vesentlig for grunnutdanningen til unger i Norge, unger fra de mange nasjonalitetene i Norge, at de også fårkunnskap om urfolket. På 1970- og 1980-tallet hadde vi ingenting om samisk kultur på skolen. Det var rett og slett tabu. Men du har jo arbeidet med samisk musikk i over 40 år?
Johan: Ja, jeg begynte å spille i band på slutten av 1970 tallet, og jeg har gjort joikeverksted med DKS i omtrent ti år. Det jeg husker godt fra 70-tallet, er at vi overvar flere afrikanske konserter på ungdomsskolen, og det var veldig spennende! Musikerne var virkelig flinke, og de opplevelsene satte spor i meg.
Susanne: Da hadde du allerede begynt å klimpre på gitaren?
Johan: Ja, men da var det samiske helt fraværende. Senere, når jeg reiste på turné med Rikskonsertene og DKS med ulike produksjoner, opplevde vi å møte ungdommer med fordommer som viste antydning til rasisme i salen, for eksempel med tilrop. Det var pussig at lærerne ikke gjorde noe. Vi utøverne på scenen måtte si ifra og be elevene slutte å sjikanere og forstyrre konserten – først da grep lærerne inn overfor disse elevene. De siste årene har vi ikke sett mye til slik oppførsel, heldigvis.
Susanne: Nei, slik er det ikke lenger. Når mine barn hører at samiske barn ble mobbet på skolen før, forstår de det ikke. Det er en umulig tanke for dem. Barna mine er samiske og har samiske, syriske og afghanske klassekamerater. At man skal oppleve mobbing på grunn av bakgrunnen sin, er like absurd for barna mine som at brillebrukere mobbes! Ingen samer trenger å være «i skapet» i dag.
Johan: Innvandring har gjort mye for at vi samer har fått det bedre. Innvandring til Norge skal vi møte med glede og godhet. Når man ser på alle årene fra 1980-tallet og frem til i dag, selv om det nå er tre år siden forrige gang jeg reiste rundt med en DKS-produksjon, har arbeidet vårt hatt betydning. Jeg mener DKS har betydd enormt mye for nøytralisering av rasisme og aksept for samer og samisk kultur.
Sofia Jannok er blant de samiske artistene som har turnert med DKS.
Foto: Susanne Hætta
Susanne: Det skjedde en utvikling fra 1980-tallet, tiåret etter Alta-saken, som åpnet øynene til det norsk folk for at landet også var bebodd av et urfolk. Da DKS ble nasjonal ordning i 2001, begynte man å få en slags ro, der man da kunne bygge opp en annen kulturforståelse for det samiske. I tillegg hadde Sametinget i denne perioden stor økonomisk betydning for utviklingen av samisk kulturarv og samiske kulturuttrykk, og dette var viktig for at du og andre samiske artister kunne turnere. Dine sønner er født på 1990-tallet, og min eldste sønn er født i 2003, og de fikk samiske kulturopplevelser gjennom DKS som vi foreldre ikke fikk. Sønnen min er ikke så opptatt av det samiske og har ikke villet gå med samekofte siden han var seks år. Nylig kom han oppglødd hjem fra en vanlig skoledag: «I dag var de samiske veiviserne på skolen. Jeg vant quizen de hadde!» Stolt viste han frem premiene og fortalte meg om både det ene og det andre fra samisk historie. For meg er dette et bevis på at det har skjedd en endring i samfunnet, fordi jeg kunne se endringen i ett individ – min egen sønn. De samiske veiviserne var kule fordi de ikke var «noen gamlinger fra universitetet, men ungdommer som meg», sa han etterpå.
Johan: I forhold til da jeg turnerte på 1990 tallet, er det nå mange flere samiske artister som har suksess og figurerer i riksmediene. Er de bare opptatt av popularitet, eller skal de ta tak i vår egen kulturarv og utvide horisonten til barn og unge? Jeg synes jeg har gjort min plikt, brettet opp ermene og reist på turneer. Vi som turnerte, gjorde en viktig jobb med å formidle samisk kultur til både norske og samiske barn. Vi eldre artister har ikke den gjenkjennelsesfaktoren og påvirkningskraften på ungdommen som de unge artistene av i dag har. Dagens unge samiske artister må også ta ansvar for kulturformidlingen, for eksempel gjennom DKS.
Susanne: Det er utrolig viktig for samiske ungdommer å kunne identifisere seg med idolene sine, at de også hører samisk språk, enten de har det som morsmål eller som andrespråk. Musikk som kunstart kan formidle mange følelser og budskap selv om det er et språk du ikke behersker. Musikken trenger ingen oversettelse. Du, Johan, har også vært skuespiller, blant annet i Ellen-Astrid Lundbys film Joikefeber. Dere reiste på DKS-turné med filmen, der du også lærte elevene joik. Hvordan var det?
Johan: Joik er utrolig komplekst, men mitt opplegg gikk ut på å presentere joik på en folkelig og leken måte. Via lek, humor, lyder og stemmebruk sto ungdomsskoleelevene plutselig og joiket sammen med meg – jeg lurte dem inn i joiken! Ungdommene man møter i skolen, har ulike utgangspunkt og bakgrunn fra mange kulturer. Utfordringen er å treffe og engasjere alle. Om jeg sier at «Nå skal dere ha joikekurs», vil mange protestere, men jeg tar den pedagogiske omveien med «Nå skal jeg fortelle dere om joik. Kanskje klarer dere en liten joik etter hvert? Eller kanskje ikke?» Da engasjeres ungdommene på en enklere måte.
Susanne: Det er positivt at DKS nå er bevisste på dette og bidrar til at ungdommer, med sine ulike kulturelle bakgrunner, får møte det samiske gjennom skolen. Nå er samisk kultur og historie inne i skolenes planverk, til forskjell fra da vi vokste opp, da alt som var samisk, skulle skjules. Jeg er lykkelig for at våre barn har hatt bedre kulturopplevelser gjennom skolen, også av vår egen kultur. Det har ikke vært en selvfølge.
Toppbilde: Johan Sara jr. og Susannne Hætta.
I 2021 ER DET 20 ÅR siden Den kulturelle skolesekken (DKS) ble en nasjonal ordning. Derfor har vi invitert en rekke bidragsytere til å dele sine erfaringer, refleksjoner og historier om verdens beste ordning for kunst- og kulturformidling til barn og ungdom.